«Nesodden var en mager fjordbygd som ble Oslos sommerforstad og dernest forstadskommune.»
Slik har Nesodd-historiker Christian Hintze Holm karakterisert utviklingen i kommunen.
Spranget fra sommerforstad til forstadskommune skjedde i tiårene etter krigen. Nesodden kommune var i sterk vekst. Fra 1946 til 1960 økte folketallet fra ca 4.000 til 6.500 i 1960. I begynnelsen av 1960-årene var folkeveksten 5,4 prosent årlig. Bare Ski kommune hadde samme vekstrate blant Follo-kommunene.
I tillegg til de fastboende hadde kommunen en stor hyttebefolkning. Det oppgis ulike tall, men det er anslått at det kunne være 25.000 sommergjester som brukte butikker, veier, båt og buss. Andre kommunale tjenester var det sparsomt med i hyttestrøkene. Mange av hyttene ble likevel brukt som helårsbolig. Så en del av befolkningsveksten hadde sin forklaring her.
Oslo hadde stor bolignød allerede før krigen. I tillegg var fødselstallene høye i de siste krigsårene og i etterkrigsårene. Bolignøden gjaldt ikke bare i Oslo, men alle kommunene rundt møtte en rekke utfordringer. Det stod klart at Oslo selv med en storstilt boligbygging ikke kunne dekke ønsker og behov hos byens egne innbyggere og de mange tilflytterne.
En politikk for å utvikle kommunen
Nesodden var en liten kommune med sparsomme administrative ressurser og dårlig teknisk infrastruktur. Veiene førte ned til bryggene. Veiforbindelsene oppe på Nesoddlandet var lite utviklet. Veiforbindelse fra Fjellstrand til Flaskebekk og til Fagerstrand kom først etter krigen, fra Flaskebekk til Granholt først rundt 1950. Asfaltering begynte først i 1953 og skjedde gradvis. Bussene gikk sjelden.
Kommunen selv hadde stor bolignød, og mange var fastboende i hytter av høyst forskjellig størrelse og standard uten at dette var registrert.
Det var stiftet en leierboerforening som i 1948 ble konvertert til et boligbyggelag. Gjennom et nært samarbeid mellom kommunen og Nesodden boligbyggelag startet bygging av rekkehus med husbankfinansiering. Kommunen med ingeniør Knudsen i spissen så at kommunen ikke klarte å løse alle sine oppgaver uten en tilflytting som kunne sikre og utvide skattegrunnlaget. Med flere barnefamilier ville det bli nødvendig med skoler. Ikke minst drev framveksten av Tangenbyen fram behov for planlegging på en rekke områder.
I 1961 hyrte Nesodden kommune inn Andersson og Skjånes, et toneangivende firma innen samfunnsplanlegging, for å utarbeide forslag til generalplan for Nesodden. Nå gjaldt det ikke bare økonomisk planlegging, men det var en bred tverrfaglig tilnærming. Etter løpende kontakt med Nesoddens politisk valgte og administrasjonen ble innstillingen til generalplan lagt fram i 1965.
Dokumentet har fyldige analyser av befolkningsutvikling, boligbygging, sysselsetting, kommunikasjon og veier. Ønsket om flere arbeidsplasser for husmødre som ønsker å ha yrke utenfor heimen, er poengtert. «Etter som Nesodden, som enhver annen kommune, bør være interessert i høy yrkesfrekvens blant kvinner, er det først og fremst gjennom nye arbeidsplasser i sektoren forretningsvirksomhet og tjenesteyting at man kan oppnå det.»
Det tok fem år før generalplanutkastet var ferdigbehandlet i kommunen i 1969-1970 etter at Kommunaldepartementet hadde hatt planen til behandling.
Alle planprosesser tar tid; mange interesser skal avveies. Men i denne saken må tiden det tok, også hatt sammenheng med innholdet i planforslaget.
Bunnefjordsbro
Andersson & Skjånes hadde som forutsetning at det kom til å komme bro over Bunnefjorden til Nesodden. Dette var en pilar for de øvrige forslag. På dette grunnlaget vurderte de det som mest aktuelt at riksvei 156 skulle være den viktigste veien som tilføringsvei. Da ville det også være riktig å legge nye bo-områder på østsiden. Jaer ville ligge nær brua, og her burde mye av boligutbyggingen skje. Skoklefall ble utpekt som viktig framtidig sentrum både for bolig, skole og for næring.
Mange vil lure på om broen var en vill idé uten politisk forankring utenfor kommunen. Det var det ikke. Skissen til bro ble først utarbeidet i 1938. Vegkontoret i Akershus la i 1961 fram planer for bro fra Breivoll til Knardal med tunnel til Caspers mage på Dal. Broen var til og med inne i Norsk veiplan for 1969-73. Men i 1960-årene kom både planer for Europavei gjennom Østfold og diskusjon om lokalisering av hovedflyplass i veien for midler til å bygge bro over Bunnefjorden.
Mange jobbet for bru. Men en tverrpolitisk gruppe på Nesodden ble stiftet tidlig i 1970-årene med formål å stoppe broplanene av frykt for økt trafikk og forurensing. I mellomtiden ble veien fra Nesset til Sagstuen forbedret. Brosaken var lagt død.
Fergeterminal på Ursvik
Mest oppsiktsvekkende i ettertid var forslaget til ny fergeterminal på Ursvik.
Argumentasjonen gikk langs flere linjer:
Ursvikbukta skulle omgjøres til båtterminal med store parkeringsområder og høyblokk på Hellviktangen.
- Gjennomføring av et fasadefritt hovedvegsystem fram til Nesoddtangen vil gripe sterkt inn i eksisterende forhold og bli meget kostbart.
- Vei til Ursvik kunne legges fra Flatebygårdene med pent stigningsforhold og ligge lavt.
- Det er forholdsvis enkelt å etablere direkte gangforbindelse fra Ursvik opp mot Tangen senter, slik at en større del av beboerne i dette området vil få en trafikksikker og trivelig gangvei i akseptabel avstand til ferga.
- Parkering for opp til 1.000 biler kunne legges i Ursvikbukta etter mudring og oppfylling.
- Andre servicefunksjoner kunne legges nær parkeringsområdet eller på Skoklefall.
Da det ble lagt fram var det sterk politisk uenighet, og båtselskapet gikk for Nesoddtangen. Det samme gjorde busselskapet og Ursvik vel. Flertallet i formannskapet gikk for å utsette valg av fergeleie, og kommunestyret bestemte til sist at Nesoddtangen fortsatt skulle være knutepunkt for buss og båt.
I ettertidens lys
Nesodden hadde politikere og kommuneansatte som tok tidens problemstillinger på dypt alvor, og de brukte et framstående planleggingsmiljø.
En del grunnleggende forhold om total befolkningsvekst og behovet for utbygging både av boliger og utvikling av kommunale tjenester står seg bra i ettertidens lys.
Veksten i folketall på østsiden kontra vestsiden bygde på at det skulle komme bro. Vest kom da i skyggen kommunikasjonsmessig, og det var vanskeligere å bygge der. Dette kan forklare at stedsnavnene Fagerstrand og Fjellstrand så vidt nevnes.
Det er lett å raljere over enkelte argumenter om Ursvik som fergeleie. Vi ser at tidene har endret seg mye når det gjelder hensyn planleggingen må ta.
Mye av det som i dag er viktige argumenter eller rundingsbøyer i planprosesser, er totalt fraværende. Jordvern er ikke nevnt i forbindelse med Flatebygårdene. Biologisk mangfold er et ukjent begrep. Kulturvern likeså. Her skal det mudres og fylles ut! Det er interessant å se hvordan man ikke så behov for å tøyle bilbruk. Sykkelveier er unevnt.
I en skisse over Ursvikbukta er det tegnet inn en høyblokk på Hellviktangen. Veien ned til fergeleiet og parkeringsområdet ville måtte føre til en sanering av sommerhus av alle størrelser. Men hytter og sommerhus omtales ikke som hindring. Det planlegges for den fastboende befolkning.
For dem som har slitt seg opp trappene fra Ursvik, og fortsatt opp til Tangen sentrum via gangbrua ved Grøndahls vei og Blåbærstien eller Oksval 2 en sommerettermiddag, framstår ikke mulig gangvei verken lett eller trivelig. Bedre er det heller ikke nedover en vintermorgen. Man kan spørre seg om de har brukt et kart uten koter?
Det er likevel lett å glemme hvor stor transformasjon som er skjedd på Nesodden siden 1960, ikke minst gjelder det tilvekst av boliger. Folketallet er mer enn tredoblet. De store feltutbyggingene i Boligbyggelagets regi tok slutt i 1980-årene, men privat utbygging har seinere skjedd i hele kommunen. Det har vært konvertert hytter, fortettet og i stigende grad bygget større eller mindre felt initiert av entreprenører. Boliger i blokker er blitt etterspurt.
Christian Hintze Holms karakteristikk «forstadskommune» dekker fortsatt godt. Statsforvalteren foreslo ved kommunereformen at Nesodden skulle bli en del av Oslo. Slik gikk det ikke.
Hentet fra Nesodden Historielag årsskrift Sopelimen 2023.
Gjengitt i Opptur med tillatelse fra forfatter Kari Østvedt.
Sopelimen kan kjøpes på bokhandelen på Tangen eller leses på www.nesoddens.historielag.org