Høyt over fjorden, og med skogen som nærmeste nabo, tar Lennart Carlsson (81) imot Opptur i sitt hjem på Bjørnemyr for å fortelle om sin store interesse: fotografering.
Selv om kameraet har fulgt ham siden han var guttunge, var det først da han passerte 80 at Lennart begynte med egne utstillinger. Sist sett på Nesodden bibliotek i fjor høst, med et knippe utvalgte bilder til glede for allmennheten.
Overalt hjemme hos Lennart henger bilder og malerier, kunst av ulikt slag, eksotiske steiner, skjell og krystaller. Minner han har samlet fra alle verdenshjørner.
– Det har blitt en del med årene, kommenterer Lennart stoisk.
En høyreist, sindig kar med et smittsomt smil og en lun kommentar på lur. Aldri for mange ord. Kanskje ikke typen man forestiller seg hengende med hodet gispende etter luft ut av vinduet på en overfylt buss i Nepal i morgenrushet. Men Lennart får iblant noe rastløst over seg, og når det kaller, griper han kameraet sitt og stryker til skogs, eller tar bilen ned til fjorden et sted, eller reiser til andre siden av jordkloden på jakt etter det perfekte øyeblikket.
Utforskertrang
Lennart vokste opp i Åmål i Sverige på 1950-tallet, en søvnig by ved bredden av Vänern der det ikke hendte stort, eller som Lennart sier med et snev av svorsk:
– Åmål var et «hål» på den tiden, ikke som i dag med festivaler og liv.
15-16 år gammel fikk han sitt første kamera i presang av sin far som også fotograferte. Som 17-åring slo utforskertrangen til, og Lennart bestemte seg for å bli sjømann. Da var det bare å mønstre på og seile over Vänern, ned kanalen til Gøteborg og ut på det store havet der verden var uendelig. Men det skulle vise seg at et år med befalskurs og sjøsyke var nok for Lennart som trivdes best på land likevel. Det var visst ingeniør han skulle bli. Kameraet fulgte med ham overalt. Om kveldene fikk han låne et mørkerom på jobben og se hvordan bildene langsomt trådte frem fra kjemikaliebadet.
Nesodding
Spol frem til 1977. Lennart slår seg ned på Nesodden. Med på lasset er kameraet. Han er gift og har barn. Noen kjenner ham fra Sunrise Medical, andre fra Sunnaas der han også har jobbet. Men kanskje er Lennart best kjent for sitt arbeid i Kiwanis der han har innehatt presidentvervet og vært en aktiv støttespiller i årevis. Lennart lyser opp når han forteller om Kiwanis:
– Det er jo tre ganger vinn: Vinn for dem som blir kvitt noe, vinn for dem som kan kjøpe noe fint, og vinn for dem som nyter godt av tiltakene vi støtter!
Jaktmodus
Men det var foto vi egentlig skulle snakke om. Tusenvis av bilder fra alle tenkelige land: Usbekistan, Cuba, Bhutan. Hvor skal man begynne?
– Silkeveien! utbryter Lennart.
Han har hatt et prosjekt gående en stund med å besøke landene langs Silkeveien. Det begynte i Xi´an i Kina, siden en rekke av -stan-landene, og senest var han innom Georgia og Armenia, etter også å ha besøkt Tyrkia og Albania med fotografering av seremonier i kirker, templer eller lignende.
Men kan det tenkes at Lennart har en favorittdestinasjon?
– Det må bli Sørøst-Asia, svarer Lennart uten betenkningstid: Vietnam, Kambodsja, Indonesia… Begrunnelsen kommer like kontant: – Fargene, lydene, luktene og menneskene!
Lennarts øyne lyser opp når han beskriver hvordan han bedriver det han kaller «gatefotografering». Han reiser gjerne på organiserte fellesreiser, men holder seg som regel på halen av gruppa, med et øye på nest sistemann og det andre øye tittende nysgjerrig rundt seg hele tiden. Lennart forklarer hvordan han kommer inn i en slags jaktmodus som vekker nysgjerrigheten og kreativiteten i ham. Strekke seg litt opp, titte rundt et hjørne, bøye seg på huk, finne riktig motiv, riktig vinkel, rett øyeblikk og så knipse i vei!
Viser respekt og medmenneskelighet
– Minnene sitter steinhardt, sier Lennart og ser opp igjen, som om han akkurat var reist tilbake til øyeblikket i et av sine bilder.
Han bruker bare et ganske lite kamera som kan holdes både høyt og lavt, eller på hofta om det trengs. Noen kurs og teknisk forståelse har Lennart fått med seg. Selv er han mer opptatt av øyeblikkene og av menneskene han møter. Som Lennart sier: – Få et smil, utveksle noen ord.
Men ikke alle han møter ønsker å la seg fotografere. Da trekker Lennart seg bare rolig unna med et smil. Lennart forklarer også hvordan han er påpasselig med å vise respekt og gjerne holde litt avstand i forbindelse med fotografering av kirker, seremonier og lignende.
– De aller fleste jeg møter liker faktisk å bli tatt bilde av, forklarer Lennart. – De er jo nysgjerrige på meg også: hvem jeg er.
Lennart har for vane å vise bildene sine til dem han akkurat har tatt bilde av. Det forsterker det menneskelige møtet og gir rom for nysgjerrighet, selv om man ofte ikke engang har et felles språk. Ofte er et smil nok. Har man språk kan det hjelpe på å nevne noen kjente fotballspillere, har Lennart merket seg.
Til slutt et tips
Helt siden mørkerommets dager, da et bilde stadig var i spill under fremkalling, har Lennart vært opptatt av å bruke tid på bildene sine. Det er nettopp dette tipset han ønsker å dele med andre.
– Vi har det med å ta tusenvis av bilder med telefonene våre, og så blir de bare liggende der.
Fortsett den kreative prosessen med å slette alle bilder som du ikke er fornøyd med. Nå kan du prøve å forbedre bildene gjennom å redigere. Beskjæring og lyssetting kan skape et enda bedre bilde. Så er det tid for kaste enda noen av bildene som du ikke er fornøyd med. På denne måten blir bildene til noe mer enn et knips. Til sist kan du bare glede seg over de fine bildene du har laget.