Her er en julefortelling basert på levende minner fra en som var speiderjente på 1950-tallet.
I morgen er det julaften. Det er så mye spennende som skjer på denne tiden. Jeg kan ikke vente til vi skal spise deilig julemat, synge julesanger, gå rundt juletreet, åpne julegaver, være sammen, hele familien. I går pyntet vi juletreet. Vi hadde vært ute i skogen og hugget en vakker liten gran, mine to søstre og jeg sammen med far. Vi fikk lov til å velge vårt eget tre.
– Dette tar vi, sa jeg.
– Nei, dette, sa hun yngste.
– Hva med dette, sa hun mellomste. Hun var bare ett år yngre enn meg.
– Å ja, sa vi i kor, det tar vi, det fineste av alle!
Så tok vi med oss treet hjem. Mor fant frem esken med julepynt, og så satte vi alle i gang. Engler og kuler og kurver og lenker og flagg kom på. Til slutt festet far stjernen i toppen. Du kan tenke deg hvordan vi gledet oss!
Men jeg gleder meg nesten enda mer nå – hvis det er mulig: Her jeg går på vei til speideren for å gjøre noe ekstra fint, noe som på en måte ringer julen inn for meg. Jeg har vært med på dette allerede flere ganger før. På ryggen har jeg en sekk jeg har fått låne av far.
– Den må du passe ordentlig godt på, sa han. Han sa at den hadde han på seg da han var «på skauen sammen med gutta». Jeg vet ikke akkurat hva det var, men jeg vet at det var noe viktig. Han blir alltid så alvorlig når han snakker om det. Og det passer jo bra, for jeg skal jo også på noe veldig viktig nå. Og så er jeg så heldig å ha med meg søstrene mine, de samme jeg akkurat nevnte. Det er forresten første gangen lillesøsteren min skal være med, så hun er ekstra spent – og litt redd. Hun holder meg hardt i hånden. Jeg sa at hun bare kan glede seg, og at vi skal være sammen hele tiden, i samme tropp. Hun andre søsteren min, hun er i andre tropp, og der klarer hun seg bra, hun er en tøffing.
I sekken har jeg med meg verdens beste ting, som jeg har fått av mor. Mor og de andre damene i «mødreforeningen» har stått på som bare det slik at vi, alle speiderjentene, kunne fylle sekkene våre på vei ned til menighetshuset der vi alltid samles. Noen ganger skulle jeg ønske at det var jeg som fikk verdens beste ting som jeg har i sekken, men siden jeg har vært med på dette før, så vet jeg at det er nesten enda finere å kunne gi det til noen andre, til noen som trenger det mer. Og så vet jeg jo at vi vil få en hel masse hjemme også, i morgen.
Du lurer kanskje på hva jeg har med meg: I sekken har jeg alle mulige slags julekaker, rosiner, sukkerbiter, hjemmelaget marsipan, stearinlys, appelsiner, røde epler (som vi kaller «amerikanske epler») og kaffe! Nei, jeg drikker ikke kaffe. Eller jo, jeg har jo smakt kaffe også, selv om jeg bare er en liten jente fortsatt. For alltid når det er kaldt lager far noe som heter «sørpe» og det smaker så godt, selv om det ikke høres sånn ut. Han tar noen tørre biter av mors hjemmebakte brød, så heller han varm melk og kaffe over til det blir en slags grøt, og så strør han sukker over, du burde prøve det selv en dag!
Nå er vi fremme, og vi går opp i tredje etasje på menighetshuset der vi skal være, i vår lille hule. Her er det så fint. Jeg elsker dette stedet, elsker å være sammen med alle vennene mine, alle speiderne. Her oppe er det noen store lemmer, eller vinduer, i enden av rommet. Og når vi åpner dem, selv om vi egentlig ikke får lov, for det kan jo være ganske farlig, så ser vi ned på storsalen i menighetshuset. Nå finner lederne frem julepynten vi har laget de siste ukene, med saks og lim og glanspapir. Lykter, kurver, remser, og engler av vatt, fyrstikker og pappbiter vi tegnet ansikter på. Riktig fine er de. Vi legger dem i sekkene våre sammen med juleevangeliet, og venter på å få vite hvor vi skal i år. Troppssjefen deler oss opp i grupper. Jeg vet ikke hvordan, men de har oversikt over hvor vi skal, hvem vi skal besøke i år. Vi pleier å dra til de samme stedene, men i blant er det noen nye også, noen som vi ikke har vært hos før. Og så legger vi i vei.
Vi skal oppover i skogen. Forbi villaene, blokken som jeg bor i, forbi gårdene og innover i skogen. På veien møter vi plogen. Det er alltid litt skummelt, for hestene er litt voldsomme. De puster og peser og damper og vrinsker og lager rare lyder mens kusken hoier og roper på dem. Da skvetter vi unna og gjemmer oss i veikanten. Kusken sitter der med skyggelue og frakk på en liten slede spent bak med plogen og vinker til oss. Slik jobber de med å måke veiene her i nabolaget, helt opp til skogen.
Herfra er vi på egenhånd. Nå er det også helt mørkt, men i kveld er det nesten fullmåne, og snøen lyser ganske godt, bare øynene blir vant til det. Nå som jeg er blitt så stor, en av de største jentene, så må jeg være med på å vise vei. Jeg er ikke redd, jeg kjenner skogen godt, men hvis jeg skal være helt ærlig, så synes jeg fortsatt at det er litt skummelt, men det kan jeg ikke vise. Jeg bare klemmer hånden til søsteren min hardt og sier at det ikke er langt igjen når hun spør.
Det er skikkelig kaldt nå. Snøen knaser under føttene. Frostrøyken står ut av munnen når vi snakker, akkurat som på hestene. Heldigvis er vi godt kledd. På beina har jeg skistøvler jeg har arvet av tante. De er gode og stødige i den dype snøen, selv om de er litt for store. Jeg har et lag med ull innerst på kroppen. Jeg ville egentlig ta det av meg med en gang, akkurat som søsteren min gjorde før vi skulle gå, for det klør nemlig så forferdelig, men jeg skjønner nå hvorfor mor insisterte på at det må være sånn. Det holder oss god og varm under speiderskjorten som jeg har stappet ned i skjørtet. Vi har på oss både ullgenser og anorakk, skibukser og tykke strømper på beina, ullvotter på hendene, og på hodet har vi røde luer alle sammen. Vi ser nesten ut som små nisser der vi går.
Fortsatt er det et godt stykke igjen. Vi følger en liten sti innover i skogen her vi tråkker i dyp snø som noen steder nesten rekker oss til knærne. Heldigvis har folk gått her ganske nylig, så vi har noen spor å følge. Plutselig er det en av jentene som skriker. Hun hikster at hun tror hun så noe som beveget seg der inne mellom grantrærne. Er det troll her ute, spør flere. Kanskje det var et spøkelse, sier en annen. Og så blir vi kjemperedde alle sammen. Det er da jeg må roe dem ned og si at troll og spøkelser finnes jo ikke, selv om jeg ikke er helt bombesikker. Da foreslår jeg at vi skal ta en sang. Vi synger «Deilig er jorden». Sånn trasker vi videre innover, syngende: «Gjennom de fagre, riker på jorden», synger vi, og så føles det ikke like skummelt. Søsteren min kan egentlig ikke hele teksten, hun nesten bare nynner med, men jeg ser at hun ikke lenger er redd. Lyset fra månen lager sånne rare skygger i snøen som både er skumle og vakre på en gang. Kom igjen jenter, sier jeg, og drar søsteren min i armen.
Omsider ser vi et lys der framme i skogen. Det er en liten hytte som ligger der ved en glenne mellom høye grantrær oppe i skråningen. Når vi kommer nærmere ser vi at det står to skikkelser i døren som hadde hørt at vi kom. De har visst ventet på oss, i år også. Nei, kommer dere i år også, sier de, så koselig. Bare se og kom inn. Det er et gammelt ektepar som bor her ute i skogen helt alene. Mor fortalte meg at når krigen var slutt så var det mange som ikke hadde noe sted å bo. Men heldigvis fantes det mange sånne hytter her ute i marka som kunne huse dem som ikke hadde noe husly.
Lyset lyser så sterkt fra innsiden i glassverandaen på hytta. Vi kommer inn i en liten stue opplyst av stearinlys med et bord, to pinnestoler og en sofa, eller er det seng? Jeg synes det er underlig at noen kan bo her ute i skogen sånn alene. Kaldt er det også, selv innendørs, for jeg ser fortsatt røyken som kommer fra munnene våre, selv om det står en liten vedovn i et hjørne og gjør så godt den kan.
Hun som heter Jenny åpner sekken sin først. Hun finner frem juleevangeliet og begynner å lese med tynn stemme, akkurat som på skolen da vi øvde: «Det hendte i de dager…». Og når hun kommer til «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden…» så klemmer jeg hånden til søsteren min, som ser opp på meg med undrende øyne. Når Jenny er ferdig åpner vi alle sammen sekkene våre og tar fram det vi har med oss: Engler og kuler og kurver og lenker og flagg. Kaker, rosiner, sukkerbiter, appelsiner, røde epler, kaffe; ja, du vet. De gamle sier tusen takk, og at det da overhodet ikke var nødvendig med alt dette. Og så spør de om vi ikke vil smake på de deilige kakene vi også som de allerede har fordelt i skåler, men vi sier at vi sikkert har nok hjemme. Søsteren min spør om vi ikke skal gå hjem snart, men jeg sier vi må være her litt til. Jeg ser at de gamle liker at vi er der. Så synger vi julesanger av full hals, de samme som vi sang gjennom skogen. Til og med de jentene som ikke liker å synge, de som har fått høre at de ikke har sangstemme og ikke kan synge pent, de synger nå. Så vi blir der enda litt til. Men så sier vi at vi nok må dra hjem. Og da sier de gamle at ja, se å skynde dere hjem, jenter! Vi slenger de tomme sekkene på ryggen og tar farvel. Vi sees neste år, sier vi, og så følger vi våre egne spor tilbake gjennom skogen. Veien virker kortere tilbake. Vi føler oss så glade og lettet. Det føles så godt å kunne gi noe til dem som ikke har det samme som oss.
Halvveis tilbake begynner vi å snakke om alt som skal skje i morgen, på selveste julaften, om alt vi ønsker oss til jul, alt vi drømmer om. Og da sier plutselig noen at Jenny har fått seg kjæreste, og så ler vi, kaster snø og faller om hverandre. For det var Jenny som lærte oss andre jentene om et spesielt kyss, det vi kaller «stormkyss». Man åpner lokket på en appelsin, hvis man er så heldig å få tak i en, og så presser man en sukkerbit nedi appelsinsaften før man suger det i seg, uten å svelge sukkerbiten, som mor hadde advart mot. Og det er noe av det beste vi vet, den søte og eksotiske smaken man bare kan oppleve ved juletider. Noen sier at det er som å kysse en gutt man er forelsket i dersom han liker deg også, men jeg vet ikke enda.
Tilbake på menighetshuset møter vi de andre gruppene. Alle har noe spennende å fortelle: Vi besøkte den lille hytta ved tjernet i år, dere skulle sett hvor glade de ble. Eller: Vi var ved det gamle huset der nede ved veien, der hvor malingen har flasset av, der hvor vinden blåser gjennom veggene så avispapiret skjelver på innsiden. En av jentene har mistet luen sin og gråter og bekymrer seg for hva mor vil si. En annen har fått frostbitt og spør om det er best å blåse, gni, eller tine tærne i varmt vann. En annen gruppe har vært hos en kone og mann med en sønn som var hjemme til jul som spilte trekkspill og som jobbet på ballongfabrikk slik at alle fikk blåse opp ballonger som selvfølgelig sprakk med en gang i kulden.
Det er allerede blitt sent, så vi går hjemover, hånd i hånd, de to søstrene mine og jeg, og to andre venninner som vi følger hjem, bare ikke helt til døren, for de vil kanskje ikke at vi skal se hvordan de egentlig har det hjemme. Det har begynt å snø enda mer og vi forsøker å lage snøballer uten kram snø som bare fester seg i ullvottene våre som vi suger på. Inne i magen har jeg verdens beste følelse, selv om jeg egentlig er ganske sulten.
Hjemme venter mor med en overraskelse. Hun har laget varm kakao med krem! Vi får nybakt, varmt brød rett fra ovnen, med smør som smelter med det samme. Da kommer far og sier at han har funnet noe i sekken jeg hadde lånt. Det viser seg å være en liten engel som jeg hadde laget som jeg glemte å gi bort. Den henger vi på treet, sier mor, vi finner sikkert noen å gi den til neste år. Du kan tenke deg at jeg var glad da jeg la meg til å sove på lille julaften, inntil lillesøsteren min som vanlig. Hun har sovnet. Jeg har allerede fått oppleve noe av det fineste jeg vet om. Og i morgen er det julaften.