Det å jobbe med Opptur kan være både litt krevende og veldig spennende. Man treffer mennesker og organisasjoner en ikke hadde møtt ellers, og det liker jeg. Historielaget har årsskriftet Sopelimen. Der blir vi minnet om at mange av de sakene vi prøver å løse i vårt lokalsamfunn i dag, slet nesoddinger med også for 50, 100, ja også for 200 år siden. Men i dag har vi selvfølgelig et helt annet utgangspunkt og helt andre muligheter.
I dette Opptur kan du lese om veivokteren Baltzer Jonsrud, og om hvordan veiene var på 1800- og 1900-tallets Nesodden. Veier var, og er fortsatt viktige for alle. Når jeg går i skogen, kan jeg plutselig se: Dette er ikke bare en sti, her har det faktisk gått en kjerrevei en gang. Selv om den er gjengrodd så må steinene være plassert slik av noen mennesker. Det skulle vært spennende om en hadde hatt en tidsmaskin. Siden jeg ikke har det, legger jeg fantasien sammen med Sopelimen og drømmer meg tilbake til fortiden.
Grete Fossum forteller i Sopelimen: Vi kan enda se veger som går helt inntil husene. I 1800-tallets Nesodden måtte den bonden som ikke sørget for å holde sin del av bygdeveien i orden regne med å bli ilagt bot av lensmannen etter at rodemesteren hadde skrevet sin rapport.
Hvorfor var veiene så viktige? Jo, fordi ingen kan greie å bo helt alene i skogen. Vi trenger å handle av hverandre, arbeide for hverandre, hjelpe hverandre. Og ikke minst det å være sammen, det å dele liv med andre. Om vi har alt, men ikke menneskelig kontakt, kan det gå svært dårlig for oss. Så en fysisk vei er noe vi mennesker til alle tider har hatt behov for.
Veien mellom mennesker
Tankene mine går over til den ikke-fysiske veien som går mellom mennesker.
Det er ikke slik at det kommer en rodemester til lensmannen som igjen gir oss bot hvis vi ikke vedlikeholder den mellommenneskelige veien til dem vi kjenner. Nei, det er opp til meg om jeg holder vennskapsveien oppe.
En gang gikk en veldig god vennskapsvei i stykker. Det fortrolige vennskapet fungerte slett ikke. Hvordan skulle «veien» bli reparert? Den ene tenkte: Vi må møtes på samme nivå og med de samme forutsetninger. Det vil være avgjørende for å forstå hverandre. Først da kan vi møtes og dele det gode livet.
Det er vel dette som er det egentlige innholdet i den høytiden vi går i møte nå. Skaperen kom til oss gjennom et lite barn og ble født inn i menneskeslekten, akkurat som deg og meg. Gud ble et menneske og vi ble Jesu søsken og Guds barn.
Jesus er den veien Gud bygget og fremdeles vedlikeholder, for at du og jeg om vi ønsker, kan dele liv med vår skaper. I Lukas-evangeliets 1. og 2. kapittel kan du lese om hvordan en ung mann, en jomfru, en prest, en ufruktbar kvinne, gjetere og vitenskapsmenn opplevde Guds vei komme ned til oss her på jorden.
Guds gave til oss er veien, Jesus!
Med ønske om en velsignet julehøytid
Alf Edvard Berggren
Redaktør