Ja, hvem var nå det? Og hva gjorde han? Vegvokteren, som jeg har tenkt å presentere, var min morfar. Hans navn var Baltzer Jonsrud. Han ble født 17. august 1875 på Flatebybråtan som var husmannsplass under Flateby gård.
Han kom til Jonsrud 10 år gammel sammen med sin mor og far, Guldbrand og Mathea Kristiansen Tømt, som de het da de kom til Jonsrud. De hadde da seks barn, en jente og fem gutter – og en hest. Baltzer var den tredje eldste i barneflokken. Det sjuende barnet ble født i Jonsrud. Etter hvert tok de navnet Jonsrud etter gården slik det var vanlig på den tida.
I 1885 fikk Guldbrand og Mathea skilt ut eiendommen med ca 170 mål skog og 16 mål innmark. Kjøpesummen var kr 4000. Det høres svært rimelig ut etter dagens priser, men i 1885 var det mye penger. Innflyttingen skjedde på flyttedagen, 14. april 1885.
Gården ble ryddet og bygd på slutten av 1700- eller begynnelsen av 1800-tallet av Jon Davidsen. Gamlestua besto av kjøkken, ett stort rom og hems. Hemsen kunne muligens ikke brukes på den kaldeste årstida. Barnesengen var en stor flatseng (oppredd sengetøy/skinnfeller på gulvet) hvor barna holdt varmen ved å ligge tett inntil hverandre. Faren, Guldbrand, var hestekar og fikk jobber i skogen om vinteren og på jordene om sommeren. Mathea plukket bær og blomster som hun solgte på torget i Kristiania. Guldbrand rodde henne ofte inn, og andre ganger kunne det være Ola Hellviktangen. Torghandelen hjalp noe på økonomien.
I 1915 overtok sønnen Georg og hustru Hildur gården, og Guldbrand og Mathea bodde på kår. Guldbrand døde i 1916. Han lå på likstrå på låven slik skikken var. Etter begravelsen var det stor familiemiddag i Jonsrud.
Stor bart
Baltzer var nå en voksen mann og hadde for lengst flyttet hjemmefra og var begynt som snekker. Han hadde truffet sin Gunda Sofie som var fra Christiania. De hadde stiftet familie og bodde i «Nissestua» ved Tovegen som nå eies av Johannes Block Hellum. Baltzer var en storveis kar. Ikke så altfor høy, noe korpulent med stort, krøllete hår med korketrekkere. Han hadde en fantastisk stor bart som han snurret – og faste, snille øyne. Det sies at han var sterk. Han arbeidet som snekker noen år, men senere som vegarbeider. Da kommunen lyste ut stilling som vegvokter på nordre Nesodden søkte han og fikk den, kjent som han var med arbeidet. Vegnettet ble til ved at mennesker oppsøkte hverandre og det ble tråkk mellom boplassene etter naturgitte forhold. Dyr hjalp til med å holde tråkkene åpne. Vi kan enda se veger som går helt inntil husene. I 1800-tallets Nesodden måtte den bonden som ikke sørget for å holde sin del av bygdevegen i orden regne med å bli ilagt bot av lensmannen etter at rodemesteren hadde kommet med rapport.
Noen steder var det lov å sette opp grind for dyra. Dette skulle skje etter helt bestemte regler og porten skulle være slik at den kunne åpnes fra hestevognen. Den skulle kunne gå begge veger og den skulle kunne lukke seg selv når vognen hadde passert. Ikke alle grinder var så greie. Her hadde «grindguttene» anledning til å tjene seg noen øre ved å være på pletten og åpne og lukke når kjøretøyene kom. Baltzer ble ansatt som vegvokter i 1915. Roden han hadde ansvar for var på nordre Nesodden: fra «Torvet» til Flaskebekk brygge. Så var det ned til bryggene Hellvik, Oksvald og kanskje enda flere.
Vegen til Hellvik brygge var Gamle Hellvikveg. Rodestolpe nummer sto med jevne mellomrom. De var ofte rødmalte og spisset i toppen. Gårdens gårds- og bruksnummer skulle stå skrevet der. Nåværende veg mellom Vestvegen og Skoklefall kapell sto ferdig i 1928. Under sprenging fikk en av sprengingsbasene, Erik Olsen, ødelagt det ene øyet.
Flere veger anlagt
I 1920-årene ble flere veger anlagt i kommunen. Det var stor arbeidsledighet og arbeidet ble utført som nødsarbeid. Antall dager den enkelte fikk arbeide ble bestemt ut fra forsørgelsesbyrde (kone/barn). Det var før maskiner ble tatt i bruk. Alt arbeid ble utført manuelt. En mann satt og dreiet boret mens en annen slo med slegge. Etter at sprenging var foretatt måtte de største steinene kløyves. Størrelsen på steinene skulle være 3-4 cm. Så de kunne benyttes som masse i vegen.
Vegnettet økte og det ble ansatt oppsynsmann som hadde ansvaret for oppsynet med vegarbeiderne. Etter hvert ble antall vegvoktere fire. Baltzer Jonsrud hadde fortsatt roden fra Torvet og nordover. Karl Ludvigsen Nordhagen fra Torvet og sydover, Ole Myrås vegene i Myklerud krets og Anders Kirkerud fra Svestad-Fjellstrand til Nesodden kirke. Arbeidstida var som for arbeidere for øvrig fra kl 0700-1630 de fem første ukedagene. Lørdag fra kl 0700-1300. Arbeidsantrekket var overall og blåtrøye og store pluggete lærstøvler. Baltzer var alltid gjenkjennelig på hatten sin. Frokosten, med matpakke og kaffeflaska med tynn kaffe og melk (flaska var tullet inn i avispapir og ullstrømpe for å holde varmen), ble inntatt enten inne hos kjente eller i en barhytte med blikktak. Inne i denne «hytta» var det en esse som de kunne varme seg litt ved.
Timelønnen ble hevet
Statens Vegvesen overtok ansvaret for riksveiene rundt 1935. På den tida var timelønna kr 1,03. Da tyskerne kom og overtok styringa i 1940 ble timelønna hevet til kr 2,04. Etter frigjøringen i 1945 ble timelønna igjen redusert til kr 1,03. Det skapte stor misnøye blant arbeiderne og lønningene ble krevd hevet til kr 1,50 – som ble godtatt. I sommermånedene ble vegvokternes arbeid i det vesentlige å fylle igjen dumper og hull og sørge for at grøftene var åpne og vannføringen var fri.
På høsten skulle vinteren forberedes. Det ble gjort ved at stikkrenner ble dekket med granbar og halm slik at de ikke skulle fryse til. Vannet skulle flyte unna i grøftene og ikke renne over vegen og bli til is og holke. Høsten var en travel tid for vegvokterne. Strøsand lå i sanddepoter flere steder langs veiene. Sanddepotene måtte dekkes med bar og halm for at sanda ikke skulle fryse. Når vinteren kom og det ble brukt strøsand var det om å gjøre å finne sanda igjen under snøen, få gravet den fram og skuffet den opp i håndkjerra som var et av vegvokterens arbeidsverktøy. Var det store mengder sand som skulle fram og kanskje fraktes et stykke ble en hestekar budsendt. Snøbrøyting var det bøndene som påtok seg. Det var gjerne to hester forspent plogen. Brøyting skulle ikke foretas før det var kommet 30 cm snø.
Barnevennen Baltzer
Skolebarna på veg til skolen satte stor pris på å møte vegvokteren og barnevennen Baltzer Jonsrud. Da lurte barna alltid på om de hadde god eller dårlig tid til skolen. Mange hadde lang veg og tida kunne være vanskelig å passe. Vegvokter Baltzer tok fram det fine lommeuret sitt som var festet til et grovt kjede og lå i vestlomma. Så måtte barna gjette hvor mange klokka var og så fikk de se på den fine klokka med romertall og ble spurt om de skjønte klokka. Skoleelevene hadde ikke klokke den gangen. De heldigste fikk kanskje klokke til konfirmasjon.
Baltzer hadde også mang en god historie å fortelle. En kar som hadde jobbet en del på vegen søkte på en ledig vegvokterstilling i kommunen. Han mente at kommunen måtte støtte han slik at han kunne kjøpe seg en ny skuffe. Han viste fram den han hadde og den var velbrukt og frynsete. Men nei, ville han ha jobben fikk han bruke den redskapen han hadde.
Et hjerte av gull
Baltzer vegvokter hadde alltid greie på været. Han advarte mang en gang bonden om å la avlingen eller høyet stå ute lenger for nå kommer uværet. Dette medførte alltid riktighet.
Han kunne «lese naturen». Det imponerte mange. Baltzer hadde et hjerte av gull. Sønnen Bjarne kan fortelle at faren handlet mat og drikke og andre ting og så sendte han Bjarne opp til en gammel, fattig mann som lå syk oppe i Bekkbråten.
Baltzer og Gunda fikk tre døtre. Den eldste døde tidlig av smittsom hjernehinnebetennelse. Sønnen, Bjarne, født i 1921, fulgte i farens fotspor og ble vegvokter.
Samme år som Bjarne ble født flyttet familien inn i annen etasje på gamle Berger skole. Bygningen fungerte som skole inntil den nye, fine mursteinsbygningen ble tatt i bruk av Berger skole i 1912.
Den gamle skolen tjente som administrasjonskontor for kommunen. Baltzer fungerte som vaktmester og Gunda sto for renholdet. I 1939 ble morfar syk og måtte slutte i stillingen som vegvokter. Da var han 64 år gammel.
Kilde:
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift for 1998
Du finner også Sopelimen på www.nesodden.historielag.org