Med munnen full av altfor tidlig kjøpt julemarsipan setter jeg meg ned for å renskrive gårsdagens notater fra besøket hos Freddie og Synnøve Røed på Bomansvik. Et mer fargerikt intervjuobjekt skal man lete lenge etter! I alle fall på en grå novemberdag som denne.
Høyreist og smilende står Freddie Røed og venter på toppen av trappen utenfor det koselige huset i de landlige omgivelsene på Bomansvik. I vinduene lyser to julestjerner og på verandaen er juletreet pyntet. Så er også «jul» ett av to stikkord jeg hadde fått tildelt i forkant av dette intervjuet. Inne i stua treffer jeg kona, Synnøve. Hun ønsker meg velkommen med et par varme skinntøfler, og jeg får følge etter henne inn i stua. Julekrybba er på plass, det samme er nisser, engler, snødekte trær, julekranser og girlander. Over veggen på vei inn til kjøkkenet henger et banner med «Merry Christmas», og på motsatt side ønskes jeg «Happy New Year».
– Det er 1. november i dag. Når pyntet dere til jul?
– Vi begynte for et par uker siden, kan ekteparet fortelle. Synnøve legger til at det er Freddie som ordner med all pynten, men forsikrer meg om at hun synes det er både hyggelig og pent når julepynten kommer frem i månedsskiftet oktober/november.
Jul til sjøs
Den enorme entusiasmen knyttet til jul har Freddie hatt siden han var ganske ung. Han forteller at han som 17-åring reiste til sjøs og mønstret ombord fra Sjursøya den 23. desember. Julaften var skipet kommet et godt stykke ut i Oslofjorden.
– Da gikk jeg runde på runde ute på dekk og gråt.
I fire år var Freddie på sjøen og de to neste tilbragte han i militæret.
– Det ble seks år i strekk uten jul hjemme, forteller han. – Kanskje det var med på å gjøre jula så viktig for meg? Jeg har i alle fall tatt skikkelig igjen etterpå, smiler han og titter bort på kona.
– Jeg spurte Synnøve om vi ikke skulle pynte juletreet inne før du kom, men da sa hun «nei», ler han.
I tillegg til å begynne rekordtidlig med juleforberedelsene har også jula hjemme hos ekteparet Røed fått vare lenger enn hos de fleste andre.
– Er det slik at jula varer helt til påske? lurer jeg på.
– Ja, nesten, nikker Freddie og forteller at det er kona som bestemmer når jula er over. Etter flere år med juletrær som til sist ikke hadde nåler igjen, insisterte yngste datter og svigersønn på at det i alle fall var på tide med plastjuletre!
Pioner på plastgjenvinning
Og på en måte passer det bra med plastjuletre hos Freddie Røed. «Plast» var nemlig det andre stikkordet Oppturs redaktør hadde gitt meg før møtet med Freddie. Nå skal det sies at det er lite plast-julepynt å spore i den koselige stua, men plast har vært levebrødet for Freddie i mange år. Faktisk er han grunnlegger av den første plastgjenvinningsfabrikken i Norge, Norsk Plastgjenvinning AS, som lå utenfor Risør. Her ble det utviklet og produsert kabeldekkplater og plastråstoff av plastavfall.
Forhistorien er at Freddie jobbet som innkjøper for en papirfabrikk med kontor i Oslo. Han hadde ansvar for å kjøpe inn brukt trevirke og kartonger fra ulike skraphandlere for pappfabrikken, Sande Paper Mill.
– Kan du ikke kjøpe plast også? begynte de ulike forhandlerne å spørre om. Dette ble begynnelsen på Freddies karriere innen plastgjenvinning. Etter flere år med mye reising rundt i Europa kjøpte familien Røed en fabrikk i København og flyttet dit med sine tre barn.
Plastavfall ble kjøpt fra hele Skandinavia, smeltet og omdannet til nytt råstoff, pellets, og solgt videre til plastindustrien som lagde nye produkter av det.
Etter flere år i Danmark flyttet familien Røed tilbake til Norge. En fabrikk i nærheten av Risør viste seg å være godt egnet for plastgjenvinning, og her ble den allerede nevnte Norsk Plastgjenvinning grunnlagt i 1982. Dermed ble dette familiens hjem de neste ti årene.
Til Nesodden
Etter mange år på farten bosatte ekteparet seg i Oslo-området. Freddie jobbet fortsatt i samme bransje og ordnet seg etter hvert kontorlokaler på landstedet på Bomansvik. Stedet hadde vært i familiens eie siden det året Freddie ble født. Synnøve, som lengtet etter hage og blomster, foreslo at de like gjerne kunne flytte til Nesodden. Og slik ble det.
Mens Synnøve engasjerte seg i hagestell og hagelag, inviterte Freddie til juleselskaper. I tillegg til lutefiskselskaper på Ekelund, samlet han gjerne en gjeng herrer til juleselskap hjemme. Både høytlesning av juleevangeliet og Lucia-tog var faste innslag. På Ekelund var det damene som fikk pynte seg i hvitt med lysekroner på hodet, men hjemme i hagen var det mennenes tur.
– Jeg stod og tittet på dem gjennom vinduet, minnes Synnøve og forteller at de lakenkledde herrene alltid avsluttet opptoget med å synge «Deilig er jorden».
Jul med kristent innhold
– Mange av de trofaste gjestene er dessverre gått bort, forteller Freddie trist, før det igjen glimter til i øynene hans:
– En av disse, tidligere sokneprest Christian Sonefeldt, kom en gang inn i stua midt under selskapet, ikledd prestekjole og leste juleevangeliet.
De andre gjestene trodde han hadde gått feil, men det var jo jeg som hadde invitert ham! Det var første gang han var her, men ikke den siste, minnes Freddie og fortsetter:
– Jeg er gira på at jula skal ha et kristent innhold. Det er en fantastisk høytid! Folk blir i godt humør og er snille med hverandre! Dessuten liker jeg å lage selskap for folk, og spre litt glede og «galskap». Det er en viktig drivkraft for meg. Og der passer jo jula utmerket inn i bildet.
På vei hjem fra Freddie og Synnøve har jeg et ærend i butikken. Mens jeg står i kø forbi hyllene med ferskt julegodteri tar jeg meg selv i å legge en pakke julemarsipan i kurven. Den skal jeg kose meg med mens jeg skriver ferdig intervjuet om Freddie, overtaler jeg meg selv. Den 1. november! Jeg som alltid har holdt meg borte fra julepynt, julemusikk og julemat helt frem til 1. søndag i advent. Freddie, denne er for deg!
God jul!