Mange ganger har jeg tenkt på navnet som er gitt vårt senter i Fakulteta i Bulgaria: Liv og Lys-senter. Hvilke refleksjoner man gjør seg når man hører dette.
Ordet «Liv» fordi vi jobber med liv, med mennesker. Så ønsker vi å gi disse livene verdighet og tro på på en bedre fremtid. For disse kan hverdagen være ganske håpløs.
Ordet «Lys». Jeg visste jo at Jesus hadde sagt: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys…» Var det det som egentlig var ment i navnet «Lys»? Et senter der man kan legge bak seg det mørke som tynger?
Blant rom-folket er det mange som går i kirkene. For mange er det trøst, for andre litt status. Menneskene du møter på gata er ofte skitne og ustelte, men når søndagen kommer har de fått på seg de fine rene klærne og er riktig så velstelte. Kirken har for mange blitt et pusterom og et sted hvor hverdagens mørke problemer kan glemmes for en stund. I lyset tennes det håp og kjærlighet, og slik ønsker vi at det faktisk skal være også på vårt senter. Så er navnet egentlig veldig dekkende. Et sted der barna kan fylle livet med positiv lærdom og glemme alle de mørke dagene. Få leve i lyset og håpet.
Vår leder på senteret, Asen Kolev, har besøkt to familier og spurt dem hvordan livet på Søppelberget er og hvilken betydning Liv og Lys har vært og er for dem under pandemien. Besøket ble filmet og jeg har fått oversatt innholdet i samtalene gjennom vår tolk i Bulgaria.
Fattig og trangt
Vårt første besøk leder oss inn i et fattig trangt slumområde. Her ligger bygningsrester og søppel om hverandre. Noen murte sokler kan minne om starten på noe som senere skal bli et utbygg. Vi blir ledet inn i et rom gjennom et forheng som er skillet mellom ute og inne. Innenfor sitter mor og far og fire barn på to senger i vinkel som også benyttes som husets sofa om dagen. I disse to sengene deler hele familien på syv sengeplass. Rommet er lite og det finnes kun en kommode med TV og et kjøkkenbord hvor alt av kjøkkenredskaper er stablet. Her finnes ingen mulighet til å sitte ned og spise rundet bordet og heller ikke vann eller toalett.
I kroken ved inngangsdøra er tøy samlet i poser og stablet i høyden. På veggene henger brannfarlige skjøteledninger på kryss og tvers.
På sengen sitter ungene forventningsfulle trygt mellom mor og far og får utdelt munnbind før samtalen. Asen setter i gang samtalen med å spørre om hvordan de har det. Mor forteller at det har vært en svært vanskelig tid. Ungene har vært syke og pengene har gått med til å kjøpe medisiner til barna. Nå er barna bedre, og familien får mat og hjelp fra Liv og Lys-senter. De kjenner ingen som har dødd av Covid-19, men mange har vært svært syke, forteller hun. Har dere fått vaksine, spør Asen? Nei, det har vi ikke, sier hun, og legger til at de er redde for å ta den om de skulle få mulighet. Dette er dessverre en alminnelig oppfatning i hele rom-kulturen. Og det er en utfordring å forklare viktigheten av å ta vaksinen.
Er det bra med hjelpen dere får? Ja, vi er takknemlige for maten vi får, men vi trenger også klær, madrasser og ved til oppvarming. Vi er takknemlig for at ungene kan gå på skolen på Liv og Lys selv om den har vært stengt en periode nå. Vi håper på bedre tider, avslutter moren med et tydelig slitent blikk. Asen avslutter med å si at dere vet hvor senteret er, og lover dem mat også i fortsettelsen.
Bedre standard
Neste familie Asen besøker ligger i et renere område, men i den fattige bydelen. Huset er bygd av teglklosser, har inngangsdør, og inne er det støpte malte gulv med tepper. De har en stor flott sofa, TV og to rom. Her bor det også syv stykker. Mor, far, barn og barnebarn, men jeg ser ingen senger. Midt i rommet står en fin vedovn og det bærer tydelig preg av at begge foreldrene har jobb og inntekt.
Asen stiller spørsmålet om hvordan de har opplevd Covid-19-pandemien. Mor forteller at de trodde sønnen hadde fått Covid-19, men etter et legebesøk viste prøven negativt resultat. Han går nå på andre medisiner. De besøker kirken av og til, og er glad for at ungene får hjelp på Liv og Lys. Da intervjuet ble gjort skulle skolen starte forsiktig opp igjen, noe de gledet seg veldig til.
Hva kan vi hjelpe dere med, spør Asen? Vi trenger å bygge ut huset, forteller hun. Vi er blitt besteforeldre og må ha mere plass. Vi trenger teglblokker til utvidelse, det er det vi trenger mest. Gjennom samtalen videre er utvidelsesbehovet gjentagende, selv om de har et flott hjem sammenliknet med familiene i området, men milevis fra norsk standard.
Har dere fått tilbud om vaksine? spør Asen. Nei, svarer hun og legger til at barna på offentlig skole har fått tilbud. Ville du ta den om du fikk tilbud? Nei, det tør jeg ikke, svarer hun. Også her får vi det samme svaret på hvorfor de ikke tør å ta vaksinen. Vi får se hva Gud vil, sier hun avslutningsvis.
For begge disse familiene kom det klart frem at Liv og Lys-senter er et lyspunkt og en god hjelp for familiene. Stor hjelp for den svært fattige familien, men også for den familien hvor foreldrene hadde inntekt. For hjelpen som gis er livsnødvendig, og betegnes som hjelp de ikke hadde klart seg uten.
Dette er det lyset jeg innledningsvis grublet litt over. Senteret er som et lys som lyser opp for hver enkelt familie og som gjør en forskjell inn i mange familiers hverdag. Derfor skal vi være stolte over å kunne bringe Liv og Lys inn i mange familiers liv, spesielt etter en lang pandemi, og nå inn i julehøytiden.
Riktig God Jul til dere alle!