Den gamle kirkeveien fra Fagerstrand til Nesodden kirke er nylig blitt merket og ryddet. Den 12 km lange veien innbyr ikke akkurat til noen «svipptur». På 1890-tallet var det ikke mer enn ca 2.100 innbyggere på halvøya vår, og det var lange avstander mellom stedene på Nesodden. Og det var på denne tiden tanken om en egen kirke på Fagerstrand begynte å ta form.
Det ble tegnet private bidrag og holdt basarer. I 1898 hadde komiteen fått samlet inn 3.000 kroner, og med denne beholdningen ble det sendt søknad om å få bygge kirken.
Tomten ble gitt av tre søstre på Søndre Gjøfjell: Mathea, Karen og Dorothea. Gravstøttene deres er flyttet, og de har i dag fått en verdig plass mellom flaggstangen og kirken.
Herredsstyret fattet vedtak og søkte staten om et bidrag på 4.000 kroner. Dette ble avslått. De måtte selv dekke resten av omkostningene. Johan Johnsen på Søndre Myklerud ble valgt til byggeformann. Senere skjenket hans frue Hilda det praktfulle glassmaleriet bak alteret.
En av bygdas sommergjester, arkitekten Holger Sinding Larsen, sa seg villig til å tegne kirken vederlagsfritt. Sand og masse til planering ble tatt der «Fjellstua feriehjem» senere ble bygget. Noen vil vel enda huske de «blankskurte flafjellene». Nå er det den første bebyggelsen av Bergheim byggefelt.
Ole Tjernsbråten bygget den flotte grunnmuren. Han glemte ikke å legge inn skrinet med sølvmynter og bøkene som ble brukt i skolens kristendomsundervisning.
Det meste, jeg tenker vi sier ALT, arbeidet ble utført på dugnad av de som soknet til den nye kirken som fikk navnet «Gjøfjell kapell». Det ble innkjøpt et gammelt kassert orgel fra Bærum.
Kirken ble til slutt kostnadsberegnet til i alt 22.000 kroner. Ikke så store summen i dag, men vi må huske at dette var i «hine, hårde dager». Vigslingen stod biskop Anton Christian Bang og sokneprest Peter Ingvald Myhre for.
Det var nok en andektig og stolt menighet som kom inn i kirken 17. mai 1901. Over trappetrinnet opp til koret var det en lys brun tretavle med skriftstedet «Kommer hid til mig, alle som arbeider og er besværet, thi jeg vil give eder hvile» som lyste mot menigheten. Tavlen henger dessverre ikke på den plassen lenger. Det var blant andre August Wetlesen på Nordre Gjøfjell som var mester for tretavlen.
Den første som ble døpt i kirken var min gode nabo i mange år, Aksel Karlsen Fredbo, født 6. februar 1901. To store etasjeovner varmet opp kirken. Senere ble de byttet ut med elektrisk oppvarming. En ting som ble glemt da kirken ble bygget var lufting i muren. Dette resulterte i at deler av gulvet råtnet og måtte repareres etter få år, samtidig som nødvendig lufting ble ordnet. I 1907 var det gamle orgelet så elendig at et nytt ble innkjøpt, og dette skulle holde i akkurat 70 år. Et nytt ble anskaffet i 1977.
Kirken panelet
I 1948 ble den brune tømmerkirken panelt og inngangspartiet som før vendte mot veien flyttet slik at det vendte mot kirkebakken. En liten gang («våpenhus») ble også bygget til. Denne forandringen hadde en praktisk grunn. Den gamle trappen var så bratt at det bød på store vansker når båren skulle føres ut under begravelser.
Kirken ble nå malt hvit. I 1978 ble det kommunale vannet ført frem til kirkegården. Sakristiet måtte avgi plass til et toalettrom med varmt og kaldt vann. Dette ble et stort fremskritt.
Da lynet slo ned
I 1985 gikk det et fryktelig tordenvær over vår lille del av verden. Lynet slo ned i kirketaket på Gjøfjell og det begynte å brenne. Om det var skjebne eller ikke kan vel diskuteres, men akkurat da dette hendte var det mange som kom fra sin jobb på BP eller andre steder. Røyken trakk vel også noen, tenker jeg. Alt disponibelt materiell som diverse verktøy og private brannslokningsapparater havnet med sine eiere på taket, og branntilløpet ble kvalt i starten.
Telefonen var også slått ut av uværet, så hvordan brannvesenet ble varslet husker jeg ikke. Dette var jo før mobiltelefonen ble allemannseie. Brannbilene kom i alle fall og alt gikk bra. Men det var ikke få liter vann vi tørket opp i kirken etterpå. Vi var jo alle takknemlige for at vår vakre kirke bestod i all sin prakt, og ikke var en askehaug. Det elektriske anlegget både der og i menighetshuset ble mer eller mindre pulverisert. Men vi får allikevel si at alt gikk bra. Etter hvert som innbyggerne i kretsen steg i antall, ble det for liten plass til nye graver. Naboeiendommen Vestheim ble kjøpt og tillagt som gravplass.
Gjøfjell kapell har nå fått status som kirke, og klokken klemter sitt kom, kom, som den har gjort i alle år siden starten. Jeg gratulerer med jubileet og ønsker alt godt for fremtiden!
Menighetshuset ved Gjøfjell kirke
Jeg kan ikke skrive om kirken uten å ta med menighetshuset. Det som først var et gravkapell ble bygget ca 1925-1928. Det var Charlotte Haaøen som bodde på Søndre Spro som gav mesteparten av byggesummen. Etter hvert som alle begravelser foregikk fra kirken ble gravkapellet brukt som menighetshus. Tømmerveggene var grønnmalte, og det lille kjøkkenet var svært uhensiktsmessig.
I 1982 fikk Nesodden ny sokneprest, Leif Aagaard. Han hadde ikke vært på så mange møtene i menighetsrådet før han slo fast at dette var Nord-Europas styggeste menighetshus. Hadde vi ikke tenkt å gjøre noe med det? Jo da, vi hadde da tenkt, men det stod på penger. Har dere ingen ting? ville Aagaard vite. Vi har ca 10.000. kroner var svaret. Da setter vi i gang sa vår kjære prest. Jeg var på det tidspunktet med i menighetsrådet som kasserer.
Det ble basarer, kakelotteri og julemesser. Det ble bakt, strikket, malt og brodert. Havre til kornnek ble dyrket i en hage. Det vi kalte andelsbrev ble solgt. Gode forbindelser til kjøp av materialer ble skaffet. Bankkontoen vokste, midler fra diverse legater og STUI-midler tok vi med glede imot. Det var en fin gjeng som la inn all sin fritid der. Ingen nevnt ingen glemt. Sokneprest Aagaard fulgte alt med sitt daglige nærvær. Inventar ble gitt av bygdas næringsdrivende, nevenyttige og soknebarn.
Så endelig, i slutten av mai 1989, en onsdag husker jeg, kunne vi ha innvielsesfest. Vi kalte det «stordugnad». Menyen var rømmegrøt og spekemat til alle som hadde vært med for å få dette flotte huset. Søndagen etter var det vigsling i forbindelse med gudstjeneste. Alle kirkens ledende menn var tilstede. Så godt har vel aldri kirkekaffe smakt noen gang.
Stolte var vi av vårt nye hus som med et lite tilbygg rommet sal, kjøkken, toaletter og gang. Et lite lagerrom ble det også. Vi hadde aldri klart det uten alle gode hjelpere.
Utsmykkingen kom etter hvert. Da Per Wetlesen drenerte og dyrket opp «Gjøfjell-måsan» fant han en furustokk som ble anslått til en alder av 4500-5000 år. Kunstneren Audun Bødker skar ut et Kristusansikt og en Maria-figur av denne stokken, så her kan vi trygt si at det er gammelt og nytt i skjønn forening. Jeg behøver vel ikke si at vi er stolte over vårt menighetshus!
Kilde:
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift for 1999. Du finner også Sopelimen på internett: www.nesodden.historielag.org