I disse dager er det akkurat ett år siden jeg og mannen min Kristian dro til Kenya for å jobbe frivillig på en barneskole i en landsby tre timer fra Nairobi. Hverdagen som eneste hvite på mils omkrets med 300 engasjerte skolebarn, mais og bønner til middag hver dag og en utedo med hull i gulvet var ganske annerledes en hverdagen hjemme på Nesodden.
Vi jobbet for organisasjonen Aid in Action som har holdt på med utviklingsarbeid i landsbyen Gombolo og flere landsbyer i nærheten i 10 år. Vår oppgave var å hjelpe til med det som trengtes på internatskolen Edustep i Kyua, som er startet av Aid in Action. Skolen er nå selvfinansiert med penger barna betaler i skolepenger og alle ansatte er lokale. Skolepengene gir et overskudd som brukes til å ta inn barn som er så fattige at de ikke kan betale for seg og på den måten blir det bistand på en bærekraftig måte.
Oppgavene våre var varierte, men en av de tingene vi brukte mest tid på var dataundervisning. Barna var veldig interessert i å lære, så det var gøy å lære bort. Flere ganger var det plutselig mistenkelig mange elever så vi måtte sende ut igjen noen femteklassinger som hadde sneket seg med i fjerdeklasse sin time.
Det var mye som var annerledes og maten var en av tingene. Vi pleide å spise på skolen og maten var ikke så variert. Det var stort sett mais, bønner, ris og kål. På skolen er det tre kokker som lager all maten på vedfyring til 300 barn pluss lærere, så når man ser på det på den måten er det utrolig hva de får til med få ressurser. Alle blir tross alt mette. I skoleferien spiste vi mye på markedet i Kyua. Det koster ca. 6 kroner for en porsjon middag. I Kyua har ikke restaurantene meny fordi de som regel bare har én rett hver. Vi varierte litt på hvor vi gikk for å variere på kosten.
Tålmodigheten vår er også noe vi har fått jobbe med. Det gjelder å ta livet med ro og ikke stresse når man er et par timer for seint ute, men som nordmann er det ganske vanskelig i praksis. En dag skulle vi pakke 100 brødkurver som skulle sendes til Norge og selges der. De lokale damene fletter veldig fine kurver av sisal. Vi hadde avtalt transport, men sjåføren var ikke der da vi skulle møtes på morgenkvisten. Da reservesjåføren dukket opp viste det seg at vi var nesten tomme for diesel. Etter en del frem og tilbake fikk vi fylt drivstoff, og kom fram bare en time forsinket. De som møtte oss visste ikke at vi skulle komme, og ingen der hadde nøkkel til kurvlageret. Etter to timer kom ei med nøkkel, men hun kunne ikke hjelpe oss fordi det var en annen som egentlig hadde ansvaret for kurvene. Så ringte vi han, men han var ikke hjemme, og visste ikke når han kom hjem. Så etter en hel dag med venting ga vi opp og bestemte oss for å dra hjem. Men da satt bilen fast i gjørmen og vi kom oss ikke hjemover før et par timer seinere.
I løpet av de syv månedene vi var på skolen ble vi godt kjent med skolekuene. Melk er dyrt å kjøpe, så en ku er en god investering. Mamma-kua Trustee og klaven hennes Kalvin gikk fritt rundt på skolen, og etter noen uker slapp den tredje kua ut fra båsen sin. Vi hadde hørt at hun var aggressiv og spiste klær og det fikk vi erfare at stemte. En dag hadde vi hengt ut undertøysvasken vår og var veldig fornøyd med innsatsen siden alt må vaskes for hånd. Når vi kom hjem igjen samme ettermiddag var halvparten av trusene mine spist opp og noen av Kristian sine var tygd hull i. Vi omdøpte kua til Guilty etter denne episoden og hun levde opp til navnet sitt ved å være ansvarlig for det meste av ugangen som blir gjort av de tre firbeinte på skolen.
Kollektivtransporten her er også en helt ny verden. Å klage på Ruter blir ganske fjernt når man har tatt bussen i Kenya. Bussene er egentlig minibusser eller ombygde lastebiler som skrangler og humper seg av gårde i alt for høy fart med musikken på full guffe på et sprengt lydanlegg. Du betaler per person og ikke per sete, for det er sjelden man får mer enn et halvt sete hver. Hvis det er flere som vil på, og det med mine norske øyne ser fullt ut, er det bare å legge en planke mellom setene over midtgangen og så var det plass til en til. En gang skulle vi på tur med kofferter og de stroppa dem fast på taket. Jeg var litt urolig for om det kom til å gå bra. I det vi begynte å kjøre hørte jeg et voldsomt rabalder og jeg snudde meg for å se om koffertene våre var på vei ned, men der så jeg rett på en geit som stod klemt mellom bagasjeromsdøra og setet mitt. Lyden var bare at han prøvde å finne en bedre stilling, og vannet på gulvet som jeg tråkket i når jeg skulle sette meg var nok ikke vann…
Det kunne være litt vanskelig å få tak i noen ting som vi tar som en selvfølge i Norge, for eksempel hodepute. Vi ville prøve å klare oss litt selv, samtidig som vi ikke ville dele hodepute lenger, så vi dro til nærmeste marked og spurte en dame om hun solgte «pillow». Hun tenkte seg litt om, og så tok hun oss med til andre siden av veien og sa vi kunne få tak i en her, men vi måtte vente i en halvtime. Vi satt og ventet en times tid og spurte etter hvert om de lagde dem der. Vi ble ganske imponert da de sa at de lagde dem på stedet! Til slutt tok de oss inn i noe som så litt ut som et spisested og satt en tallerken på bordet og sa vi måtte forsyne oss. Da skjønte vi at noe var galt. Det viser seg at det finnes en middagsrett som heter “pilau”, så det ble ingen hodepute på oss den dagen. Alle i restauranten fikk seg en god latter!
Etter syv måneder var vi mange erfaringer rikere og hadde fått nye perspektiver. Selv om mange ting er forskjellig er det utrolig mye vi har til felles.