Over korbuen i Nesodden kirke er det innfelt en halvsirkelformet grålig stein med inskripsjon i snirklete bokstaver. Inskripsjonen er ikke lett å lese, og jeg vil tro at de aller fleste som har besøkt kirken har undret seg og fundert på hvorfor steinen er der og hva teksten egentlig innebærer.
Det står:
Gud til Ære og wore salige Forældre P.P.M. K.O.D.G. til Efterminde Af os samptlige Arfwinger. Anno 1714. O. Muller.
P.P.M. og K.O.D.G. er forbokstavene til ekteparet Peder Pederssøn Müller og Karen Olsdatter Gjerdrum.
«Signalen», det informative lille skriftet som utkommer halvårlig i kommunen vår, hadde våren 2015 et intervju med miljø- og solidaritetsforkjemperen Erik Dammann, bosatt i flere tiår på Nesoddens østside. I intervjuet framkom en interessant opplysning: Dammann hadde også forbindelse til halvøya gjennom å være tippoldebarn i 5. ledd etter nettopp Peder Pederssøn Müller.
Vi har opplysninger om middelalderkirken i diverse kilder (trykte og utrykte): kirkeregnskaper, tingbøker, stattholderarkiv, visitasberetninger, Berners «Nesodden herred» og ikke minst den grundige beskrivelsen av kirken med inventar, forfattet av Sigrid Marie og Håkon Christie i 1969.
Men det er først på slutten av 1600-tallet navnet Müller dukker opp. I hvilken forbindelse skjer det? Og på sydsiden av kirken er reist en stor minnesten med mange Müller-navn, men i hvilken sammenheng?
Jeg ble nysgjerrig og kontaktet Erik Dammann, som svært velvillig lot seg intervjue og blant annet stilte familiens slektsbok til disposisjon. Dermed fikk jeg svar på mange spørsmål.
Familiens stamfar og eldste kjente, Peder Pederssøn Müller, antas å være født ca. 1645 i Christiania. Faren var antakelig møller, en Peder Møller nevnes i all fall i byens «Bythingsprotocol» for januar l653. Peder Pederssøn etablerte seg muligens først som skredder, men senere gikk han sammen med Peder Nielsson Leuch omkring på bygdene med «bissekram». De to var sannsynligvis blitt kjente gjennom fellesyrket skredder. En «bissekremmer» vandret altså omkring med varer, såkalt «omførselshandel». Varene ble i starten båret på ryggen, senere brukte de hester. Navneformen Müller vil bli brukt heretter.
På den tiden regnes folketallet i Christiania å være ca 3-4.000. Peder Pederssøn hadde samlet opp midler og kunne etablere seg som fastboende, starte kjøpmannskap i byen og viste seg å være en dyktig handelsmann. Han drev trelasthandel og investerte midler i faste eiendommer i byen, blant annet en bygård, sjøboder, «en kornløkke i Vaterland» med bygninger, og han var medeier i flere skip. Utenfor byen ervervet han etter hvert ca 50 gårder og plasser, og i alt sju eiendommer lå på Nesodden, jfr. oversikten over eiendommene. Én av disse var den gamle kirken.
Peder Pederssøn ble en aktet og høyt ansett borger av Christiania, og i november 1687 utnevnte kong Christian V ham til rådmann i byen.
Om somrene bodde han på Stubljan, og det er vel derfra han har sett vestover mot Nesodden. På grunn av avvirkningen av skog kan man tenke seg at Peder Pederssøn helt fra Stubljan kunne skimte kirken på Nesodden der den lå plassert oppe på Nesoddhøyden. Og så godt syntes han om den og omgivelsene at han i 1691 lot oppføre et gravkapell i sten for seg og sin familie på nordsiden av kirken.
Kirken var i dårlig forfatning; i bispestolens besiktigelse av 1675 «befindes Kirchen paa den Nordre side gansche Uden Tag, Och paa den Søndre Side er Ungefehr den 4re part af Tagsteen for Roednet Och Af Blest». Sognepresten, Christopher Olufsen Pharo, gikk til aksjon og skrev – antakelig til Christianiabispen – om økonomisk hjelp til reparasjoner. Han viser til at «Kirken 1681 ble reparert for en stor Deel ved Hrr. Peder Müllers fromme og frivillige og desforuden gjorte Forskodt paa en temmelig Summa, som endnu ei vides betalt».
I 1698 skriver presten Pharo igjen til øvrigheten og uttrykker seg bl.a. slik: «vores Kirche på Nesodden er meget brøstfeldig, saa Taarnet ganske er forraadnet baade indvendig og udvendig, saa at Sne og Regn ei kan udeholdes». Kirken måtte repareres, «førend den ganske blev til intet».
En slik «befrygtelig Undergang» måtte jo ikke forekomme, og Peder Pederssøn ble igjen kontaktet med anmodning om økonomisk bistand. Han forskutterte midler også i 1704, og eksisterende kirkeregnskaper viser at reparasjonene beløp seg til 257 riksdaler og 17 skilling. Først i 1716, to år etter Peders død, ble beløpet tilbakebetalt sønnen Ole. Andre rikere kirkestoler i Follo måtte for øvrig trå til med midler.
Peder Pederssøn ble stamfar til en stor slekt. Han døde i 1714.
Erik Dammann, født i mai 1931, og nå bosatt på Nesoddens østside. Han giftet seg i 1955 med Ragnhild Østby, og de har i alt sju barn.
Og disse barna har barn igjen, så i alt kan vi telle 11 generasjoner i Müller-familien med stor eller liten tilknytning til Nesodden.
Den gamle kirken på Nesodden har spilt en rolle for mange av dem. I 1914 samlet 50 «Müllere» seg ved kirken for å avduke en bauta til minne om velgjørerne fra 200 år tidligere.
Bautaen finner vi sydøst for kirken, altertavlen står fortsatt på sin plass i koret, prekestolen med sin bemaling er på plass, og kommende generasjoner av nesoddinger vil nok fortsatt undre seg over den snirklete innskriften på stentavlen over korbuen.
Kilder:
Schilbred: Christianiafamilien Müller gjennom 10 generasjoner
Berner: Nesodden herred
Christie: Nesodden kirke
Løes: Artikkel i Kirkespeilet 1989
En stor takk til Erik Dammann for informasjon og bistand og spesielt utlån av familiens slektsbok!
Dette er en forkortet utgave av en artikkel hentet fra «Sopelimen 2015» – trykket med tillatelse fra Nesodden historielag. Hele artikkelen kan du finne på www.nesodden.historielag.org.