Vårsola har såvidt gitt oss en forsmak av hva som venter oss. Vi er i midt i fastetiden, og påskehøytiden venter der fremme. Det er mye som rører seg rundt oss. Snøen smelter. Fuglene er på vei tilbake, vi kan høre at de blir flere og flere. Det kvitres, naturen kurtiserer. Det er vår i luften. Nytt liv spirer.
På min reise har jeg valgt å se nærmere på hvem som gir nytt liv i kunstverdenen her på Nesodden. Påsketiden betyr mye for meg, og jeg ønsker å se nærmere på en kunstner som betyr mye for mange her på odden. Anne Steinert har satt spor hos mange, særlig hos barna. Gjennom sitt lange yrkesliv som lærer har hun stadig benyttet muligheten til å gjøre en forskjell for barna på Nesodden.
Jeg har besøkt Anne hjemme i hennes fargerike hjem på Flaskebekk, fylt av kunstuttrykk fra fjern og nær. Mange av verkene er hennes egne, og de har alle noe felles: fargene. I hennes hjem glir jeg gjennom sanseinntrykk etter sanseinntrykk. Alt behagelig avstemt i forhold til farger. Jeg fryder meg. Hun har tegnet hele livet, forteller hun meg. Sykdom tidlig i livet hemmet henne fra å følge sine jevnaldrende i barndommens krumspring. Dette medførte at hun dykket ned i tegning og farger. Mulig det var som en terapi for det hun ikke kunne delta i. Men det har vært med på å forme henne til den hun er i dag.
Lærerjobber
Livet på Nesodden startet i en hytte på Flaskebekk, da hun livnærte seg gjennom sporadiske lærerjobber. Anne Steinert har tatt med seg all sin erfaring inn i sitt yrke som lærer på småskoletrinnet. Siden 1980 har hun arbeidet på nær sagt alle skolene på Nesodden. Og gjennom sitt lange yrkesliv har hun brukt den estetiske uttrykksformen som en viktig del av sin utøvelse som lærer. Hun lar barna få lage egne uttrykk av egne følelser og erfaringer gjennom ulike kunstformer.
Anne mener det handler om å oppleve det som er rundt en, det menneskelige, relasjoner.
– Barna responderer veldig bra på å lage kreative uttrykk gjennom ulike kunstformer. Det gir glede både til en selv og til andre. Man kan samhandle på en kreativ og utforskende måte. Ved å gi og ta av seg selv, og ikke minst ved å få barna til å bidra med seg selv, blir et uttrykk ofte til nye prosjekter, forteller Anne.
Prosjektene ble til elevutstillinger. Og de ble det mange av. Sammen lagde de både store dyr og bilder. Ved å bruke ulike materialer utforsket Anne og elevene nye uttrykk, som alle ga inntrykk til nye uttrykk igjen.
Inspirasjonskilder
Anne har hatt både Jan Kåre Øien fra Drøbak og Mette Skau fra Hellvik som inspirasjonskilder. Disse kunstnerne har tatt Anne med til både Hellas og Mallorca og gitt henne mye input i forhold til egen utøvelse av billedkunsten.
Anne utførte sin lærergjerning med en overbevisning om å at alle barn har uendelige muligheter:
– De har muligheter til å bli akkurat det de selv ønsker. Man må lage drømmene sine selv, og ved å gi barna redskaper og materialer til å utvikle sin kreative sider, gir man barna uante muligheter, sier hun.
Mer å gi
Etter mange år som lærer følte Anne at hun hadde mer å gi, hun ønsket å være mer delaktig i å gi barna muligheter og drømmer. Hun tok derfor lederutdanning for å kunne føre andre til å se dette viktige mandatet en har som lærer i skolen, i livet. Men den rollen skulle vise seg å være utfordrende, i alle fall for en som ikke kan godta noe halvveis utført. Hun ble aldri tilfreds med egen utførelse.
– Det er så utrolig mye man kunne gjort, burde gjort. Det er så mange som trenger det. Å være en leder i utdanningsløpet er ikke en jobb, det er en livsstil. Du må ha et kall, og har du det, er det vanskelig å si stopp til seg selv. Det var det også for meg, forteller Anne.
Hun klarte ikke å stoppe før kroppen sa stopp. Og det gjorde den på verst tenkelig måte. Hun ble syk, alvorlig syk, skulle det vise seg. Etter flere år med uvisst sykdomsbilde fikk hun tilslutt svaret, eller i alle fall delvis. Det viste seg at hun, antagelig på en ferie i Østen, hadde fått spolorm i kroppen, antagelig via et spolormegg i en salat. Spolormen hadde levd og vokst inne i kroppen hennes, gått i blodbanene, spist seg gjennom lungevev. Etter å ha blitt kvitt denne ble hun dessverre ikke friskere. De fant en svulst i lungen hennes som ble diagnostisert som kreft.
Ektefelle og mor
Anne er mer enn lærer, dikter og kunstner. Hun er også ektefelle og mor. Hun og mannen har på egen hånd bygd opp huset de bor i, og har fostret opp fire fantastiske barn. Og har blitt velsignet med tre barnebarn. Livet hennes er fylt med kjærlighet. Men livet har, som nevnt, ikke bare vært lett. En av årsakene til at jeg ønsket å gi leserne et møte med Anne er hennes livsvilje. Og hennes evne til å snu noe traumatisk til noe godt. Anne har erfart hvor skjørt livet egentlig er. Og hun har fått et nytt liv.
Anne Steinert ble operert i 2014. Hun var overbevist om at hun skulle komme tilbake igjen til det livet hun hadde før sykdommen, men det ble ikke slik. Hun har vært gjennom flere ulike typer cellegiftkurer for å ta knekken på kreftsykdommen. Hun følte det gikk bra, hun kjempet en kamp for sitt eget liv. Hun fikk beskjed om spredning, og hun fortsatte å kjempe.
Kamp for livet
Anne kunne like gjerne ha gitt opp, men det er ikke hennes natur. Hun står på, og tar på seg de største boksehanskene hun noen gang har hatt på seg. Hun sto i bokseringen alle rundene ut. Hun har vært med på det som har kommet, ikke gitt seg. Og hun har bearbeidet det gjennom sine kunstuttrykk. Hun har kjempet, det synes på alle bildene jeg fikk oppleve i hennes hjem. Hun har kjempet seg gjennom sykdom og fortvilelse med bruk av farger, mye farger. Spennende bilder med masse liv, følelser i kreativ utfoldelse. Hun har blandet ulike materialer til de vakreste kunstverk. Hun har også skrevet om alle sine opp- og nedturer. Sammen med billedkunsten har dette vært hennes terapi i kampen tilbake til livet.
Og midt oppe i alle disse opplevelsene har redselen for å dø ligget der. Som en klam hånd. Hun reflekterer over livet gjennom sine bilder, sine tekster. Etter hvert har hun forsonet seg med å dø – en gang, men ikke nå. Hun ser tilbake på alt det hun har fått oppleve, og sin egen kamp for å få oppleve enda mer. Livet går i bølgedaler, og meningen med livet handler om ikke å gi opp – om å være noe for andre.
– For å være noe for andre, må du også være noe for deg selv. Er du ikke tro mot deg selv, har du heller ikke noe å gi andre, sier hun.
Forsonet
Anne har forsonet seg med livet som det er nå, og at det hun kan best, å ha omsorg for andre, barna, vår fremtid, ikke lenger kan være en like stor del av hennes hverdag som før. Men hun nyter fortsatt alt rundt seg. Naturen. Hun føler seg privilegert. Hun kan ikke være lei seg for at livet tok en annen vending for henne enn det hun hadde tenkt. Hun har mange plager som ikke synes, hun tåler ikke lenger stress, sover dårlig og må hvile en del. Det er heller ikke rart. Hun har hatt 35 strålinger etter operasjonen. Har fått dårligere pustekapasitet, halvert faktisk, og likevel smiler hun til livet og det hun har i møte. Hun nyter livet på en annen måte nå. Er mer bevisst på hva livet egentlig betyr og hvor sårbart det er. Hun kjenner sine begrensinger, men hun gir seg ikke. Hun fortsetter som et damplokomotiv – dog med redusert fart.
Anne Steinert er et JA-menneske, men alltid med dårlig samvittighet, for hun er utrolig streng mot seg selv. Det har nok vært med å hjelpe henne gjennom sykdommen og tiden etter. Sykdommen har nok vært bra for familien, mener hun, for man blir mer bevisst på hva man har – og hva som er viktig her i livet. Den har også gjort henne mer direkte, hun er blitt flinkere til å si ifra hva hun mener.
For mye «kos med misnøye»
Anne ønsker fremdeles å gjøre en forskjell for andre. Hun er blitt mer bevisst på hvordan hun selv og andre opptrer overfor hverandre. Hun mener det er for mye kos med misnøye rundt oss i dagens samfunn, og ønsker at vi alle ser litt i oss selv.
Hun har funnet sin form for terapi – gjennom farger og gjenbruk, opptatt av å gi oss sanseopplevelser, noe hjemmet hennes er fylt av. Hun føler at hun gjennom sin kunstform har kommet ut av seg selv, blitt ny. Hun har vært en kokong som har ligget til forandring, hun er kommet et stykke lenger. Fått krefter til å kanalisere sine tanker og følelser ut til verden.
Kurs ved Radiumhospitalet
Nå er hun i dialog med Radimhospitalet med tanke på å holde kurs der. Hun vil gi noe tilbake. Noe som kanskje kan hjelpe andre. For hun har funnet en ny mening, og den ønsker hun å vise andre i samme situasjon, dette at for henne har det vært viktig at sykdommen skal ta mindre plass. Hun skal ikke BLI kreft. Hun vil vise at det går bra. For henne er det viktig å få ut budskapet at man ikke skal være redd for alt. Man kan ikke ta sjansen på å skremme seg selv fra å leve. Hun vil vise andre at det finnes lykke selv om man har fått en sykdom, hun vil vise andre at for henne er det en lykke å skape noe, noe som kan bety noe og som kan gi andre noe.
– Lykken er å erfare naturen og hva den gir oss, se de små tingene. Når man åpner blikket for verden, viser den seg for en. Ta vare på relasjonene, de skapes ikke på internett, sier Anne. Hun mener vi for tiden bruker for mye tid på skjermer. Våg å velge det bort, for som hun sier: Alt med måte!
– Det er et fattigdomstegn, disse skjermene vi ser overalt det er fattigdomstegn på samspill. Vi burde bruke mer tid på å se hverandre, være sammen med hverandre, bruke energien vår på det viktige samspillet mellom mennesker, respektere hverandre, hegne om forskjelligheten. Når vi skaper noe sammen styrker vi hverandre. Vi har alle en plass og er en del av meningen med livet. Vårt liv, understreker Anne.
Ikke glem dem!
Når noen vi kjenner eller vet om trekker det samme loddet i livet som Anne, er det viktig at vi ikke glemmer dem. Uansett hva som er årsaken til at de faller utenom arbeidslivet eller vennekretsen. Ikke glem dem. De glir vekk mellom dagene våre, sakte men sikkert, inn i vår glemmebok. Men ikke deres. De lever, men føler seg ofte glemt av omverdenen, kollegaer, venner, bekjente. Når tok du kontakt sist? Husk at de dagene vi ser dem ute, er de gode dagene. Hva med alle de andre?
Anne sier det er viktig at vi bruker livet til det vi tror på. Vær kreativ, på din måte, vær positiv, gi noe til andre, slik at man kan bli bedre selv. Del gode verdier og holdninger – skap gode dager for hverandre. Anne har både gode og litt mindre gode dager, hun liker ikke å tenke negative tanker. Livet er for kort til det. Og livskraften lyser opp rommet i kamp med hennes fargeglade uttrykksfulle bilder. Hvert bilde med hver sin følelse, kamp, opptur og nedtur.
Mye støtte i kreftteamet
Anne har fått mye støtte i kreftteamet, og det er også de som har oppfordret henne til å dele sine erfaringer, opp- og nedturer med andre i samme situasjon. Kanskje det kan hjelpe andre å se på livet og sin egen situasjon på en positiv måte? Hun har akseptert at det er Anne nå. Hun klarer ikke alt hun ønsker lenger, men det er likevel ikke et dårlig liv hun lever. Hun har ikke gitt opp skolen enda heller, hun leker med tanken på å få brukt all kunnskapen og erfaringen hun har med de små barna. Hun leker med tanken å begynne som rådgiver inn mot skole- og barnemiljø.
– Vi må finne drømmene vi bærer på inne i oss selv. Vi må tørre å gjøre noe med dem, sier hun.
Bare tanken på at hun nå får muligheten til å hjelpe pasienter og pårørende på Radiumhospitalet ved å holde foredrag om sine opplevelser er i seg selv en gedigen OPPTUR for kunstneren og læreren Anne Steinert.