Erica Voigtlander, kom til Norge i 1939 som flyktning fra Tsjekkoslovakia. I 1997 fortalte hun sin historie til «Sopelimens» lesere.
Som flyktning fra Sudetland (på tsjekkisk «Sudety») i Tsjekkoslovakia, kom vi til Norge. Etter at tyskerne hadde okkupert hjemlandet vårt i oktober 1938, måtte vi reise fra Praha gjennom Polen og Sverige til Norge. Vi ante ikke hvor vi ville komme hen, men etter en natt i daværende hotell Nordland overfor Kirkeristen i Karl Johans gate, gikk vi nok en gang om bord i en båt. Den var mye mindre enn båten over Østersjøen. Etter en halv time kom vi frem til Hellvik i Bunnefjorden. En smal sti førte til Hellviktangen hvor Bakersvennenes feriehjem var blitt flyktningmottak. Vi var 22 sudettyskere – derav 10 barn, den yngste to år. Det var Arbeidernes justisfond som hadde tatt hånd om oss. De første dagene hjalp de oss å finne oss til rette. Familier fikk rom for seg. Ugifte ble plassert to eller tre i et værelse. Det var noen unge menn.
Berger skole
Etter noen dager fulgte vår guide og tolk oss til Berger skole. Vi var tre barn, en gutt på 9 år, min søster på 13 år og jeg på 10 år. Nå skulle vi lære å snakke norsk, og vi ble omringet av våre nye klassekamerater som snakket til oss. Først forstod vi selvsagt ingen ting, men jeg ville vise dem at jeg allerede hadde lært en setning. Det vakte munterhet da jeg på alle spørsmål svarte: «Jeg har en dukke». Barna lo godt, men etter fire uker hadde jeg allerede lært så mye at jeg kunne følge med min mor til Hellvik for å hjelpe henne å handle der. De voksne fikk språkundervisning på Hellviktangen av Helga Evang som kom til hjemmet nesten hver dag og hun var blitt vår gode ånd. Min familie var foreldrene Frans og Antonie Muller, broren min på 16 år, søsteren på 13 år og meg på 10 år.
For et deilig sted vi var kommet til. Fra et gruvestrøk i Bøhmen med tett bebyggelse var vi nå på en halvøy med skog, sjø og blikket over mot Oslo. Selv om skoleveien var lang var den riktig gøy også. Vi var bare tre som startet fra hjemmet. Etter hvert ble det stadig flere barn som kom ut fra husene langs vegen oppover Hellvikvegen. Det var skole bare annenhver dag, så vi hadde mye fritid til oppdagelsesferder. Vi barn opplevde Hellviktangen på en annen måte enn de voksne som lyttet på radioen. Vi levde ikke med de bekymringene våre foreldre hadde.
«Bundefjord» kom med appelsiner
Familiene bodde hver for seg, men vi ble samlet til middagsmåltidene. Vi spiste i hovedhusets spisesal. Flere kvinner var inndelt i kjøkkentjenesten. Mennene forsøkte seg med å fiske nede på brygga. Vi spiste selvfanget torsk, sei og makrell.
Fikk vi mynt så sprang vi til forretningen på Hellvik og kjøpte en 10-øres Toy eller en Kvikklunsj, 25 øre. På én av våre turer kom vi til brygga da båten «Bundefjord» hadde anløp. Da fikk vi se en stor kasse med appelsiner bli plassert i hylla i butikken. Ingen kom for å hente den. Etter to dager sto den der fremdeles, og vi våget et nysgjerrig blikk på lappen som var festet til kassen. Å gid, som vi ble forundret over å lese at den var til flyktningene i Bakersvennenes feriehjem på Hellviktangen! Vi fikk løftet den opp på sparken og ilte hjem hvor appelsinene ble delt ut. Hvor vi enn dukket opp følte vi hjelp fra norsk side.
Vårt værelse var i huset som man kom opp til over en liten bro, like ved det lille båthuset med bjeller på taket. Bortenfor dette huset var en låve med en diger Freia-reklame på. Jeg elsket å høre bølgene klukke under balkongen vår. Det var som en vuggesang.
1. og 17. mai i Oslo
Fra tid til annen kom det fagforeningsmenn til oss. En tysk emigrant, som var kommet lenge før oss, var også en stadig gjest på Hellviktangen: Hans Vogel.
Den 1. mai 1939 var en opplevelse for oss. Vi dro over til Oslo og så 1. mai-toget. På Youngstorget så vi et stort skilt «Tsjekkoslovakia skal igjen bli fritt». Det var flere av mennene i vår gruppe som da hadde tårer i øynene.
I slutten av mai 1939 ble flere av flyktningene flyttet over til Bærum hvor vi bodde i Nadderudvegen på Bekkestua. Da vi flyttet dit hadde vi enda ferske inntrykk av 17. mai i Oslo som jo ble den siste før overfallet på Norge: Med spenning startet vi inn til Oslo. Nå skulle jeg få se kongen. Hvilken forventning for et barn som var kommet fra en republikk. I kor med de norske barna skrek jeg «Kongen kom ut». Jeg dirret av spenning. De andre begynte å klappe og jublet. Jeg skjønte ingen ting. Så sa de til meg: «Se, der er kongen!» Min skuffelse var stor fordi den jeg fikk se var en gammel mann med flosshatt. Og jeg som hadde ventet en konge med stort skjegg, rød kåpe med hermelinskrage og krone på hodet. Prinsessene Astrid og Ragnhild var helt vanlige jenter. Prins Harald var en liten pjokk på to år. Mine forventninger om kongefamilien kjente jeg bare fra eventyrbøkene. Jeg fortsatte på Stabekk skole, snakket ganske godt norsk og følte meg hjemme i dette landet.
Da krigen kom
Men plutselig, 9. april 1940, kom krigen til Norge. På Hellviktangen var det en ung mann som var fra nabobygdene i Tsjekkoslovakia, Karl Maier. Gestapo var ikke sene om å oppspore oss. Det hadde ikke lykkes for oss å komme over til Sverige. En dag kom Gestapo og tok meg med til Victoria terrasse i Oslo som gissel. De hadde ikke truffet min far som skulle hentes for avhør. Han kom etter noen timer og var nervøs. Hadde Gestapo tilføyet meg noe vondt? Han kjente jo forhørsmetodene så altfor godt.
I september 1940 ble vi sendt til Tyskland. Far ble arrestert og han havnet i Sachsenhausen sammen med Karl Maier. Familien levde i Tyskland som annenklasses mennesker. Jeg fikk ingen venner der, barna fikk ikke lov å ha kontakt med meg siden jeg var datter av en politisk fange. Jeg lengtet tilbake til Norge, til Nesodden. Tok oppstilling foran speilet og snakket norsk med meg selv. Jeg kunne min lesebok nesten utenat.
Lengtet tilbake til Hellviktangen
Etter krigen forsøkte jeg meg som norsk tolk under verdens ungdomsfestival i Berlin i 1951. I alle år lengtet jeg etter et gjensyn med det landet og de stedene hvor jeg hadde tilbragt min beste barndomstid. Norge var for meg mitt annet hjemland. I mange år hadde jeg en drøm. Jeg stod på kaia i Oslo og kikket over til Nesodden – lengtet etter Hellviktangen – men hadde ikke norske penger for å komme over dit.
I 1990 kunne jeg endelig få se Hellviktangen igjen – etter vel 50 års hjemlengsel. Det må ha vært en skjebnens lune da tanken plutselig slo ned i meg at jeg skrev en liten hilsen til stiftelsens bestyrerinne Mariann Zagler. Hun kunne informere meg om at det finnes en mann fra flyktninggruppen som fremdeles bor på Hellvik: Karl Maier. Hun og jeg har noe felles: Kjærligheten til Norge og våre minner om den hjelpen norske mennesker ga oss da vi kom som flyktninger fra Hitler-Tyskland. Så lenge jeg lever skal jeg besøke dette herlige landet og hver gang vil det bli besøk på Hellviktangen.
Bor utenfor Øst-Berlin
Nå bor jeg utenfor Øst-Berlin, er pensjonist, 66 år. Etter krigen kom min far tilbake fra Sachsenhausen. Det hørte til familiens gode vane å snakke norsk med hverandre, lese norske bøker og synge de sangene vi hadde lært.
I 1946 flyttet familien fra Sudetlandet til Øst-Tyskland. Vi var med på å rydde bort krigens ruiner og bygge opp et land som vi håpet å kunne kalle for vårt «hjemland». Vi gikk inn for denne staten DDR og fant vår identitet der. Jeg var blitt norsk tolk og kontakten til Norge var upåklagelig. Men fra DDR fikk vi ikke lov å reise til Norge. Det var for meg uforståelig.
I dagens Tyskland føler jeg meg ikke hjemme. Der har vi den nasjonalsangen som jeg under krigen ble tvunget til å synge foran skoleklassen min med utstrakt arm til Hitlerhilsen. Mitt videre liv skal være preget av kampen mot nynazismen slik at det aldri blir «en ny 9. april» verken i Norge eller i Europa.
Dette stykket er hentet fra:
Nesodden Historielag årsskrift 1997, «Sopelimen»
«Sopelimen» kan også kjøpes i bokhandelen på Tangensenteret eller leses på www.nesodden.historielag.org.