Fagerstrand, tidligere Grisebo, ligger sør i Nesodden kommune. «Sopelimbygda», som Nesodden også ble kalt, var en fattig bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Lite arbeidsplasser, alle måtte kla-re seg som best de kunne med å ta onnearbeid, ta del i isskjæring osv. Noen hadde litt jord de kunne benytte til å avle jordbruksprodukter til seg og familien. Og kanskje hadde de plass til ei ku og en gris og noen høner til eget bruk. Ja, det var absolutt en fordel å bo på «landet». Men så, etter 1. verdenskrig, begynte det å skje ting!
Av Grethe Fossum og Torunn Jørandli
Norsk Brændselolje ble grunnlagt som aksjeselskap i Oslo i mai 1920 etter initiativ fra finansmannen og skipsrederen Halfdan Wilhelmsen. Han hadde fått følge av en rekke store skipsredere og banker.
Lågøya ble kjøpt i 1920 for kr 70.000. Tanken var å bygge selskapets anlegg der, men etter nærmere overveielse ble det bestemt at det var mest hensiktsmessig å bygge landfast.
Nesodden lå lagelig til med sin langstrakte kyststripe ut mot Oslofjorden. Fjorden var dyp nok slik at store skip uten vanskelighet kunne komme inn til kaianlegg der, og alt lå til rette for å kunne utvikle et tankanlegg. 100 mål grunn ble kjøpt på Fagerstrand for kr 236.000.
I 1921/22 var et nybygget tankanlegg på Fagerstrand på Nesodden et faktum! Det var fem tanker, kai med 33 fot vann, et lite tapperi, liten kai for fat-trafikk. I desember 1921 ankom første lass solarolje, i januar 1922 ankom første lass med bensin. Hele fjorden var da frosset til og det ble vanskelig å komme gjennom isen. Skipet «British Tommy» lå fast i Drøbaksundet i tre døgn før den kunne nå Fagerstrand og levere bensinen. Virksomheten ble etterhvert utvidet til å dekke hele landet!
Skatteinntekter
Nesodden hadde også Esso på Steilene og Shell på Granerudstøa på Svestad. I begynnelsen gikk alle inntektene av oljetrafikken til Oslo, men Johan Johnsen (1850-1933) (jfr Nesodden Sag & Høvleri-slekta), venstremann og ordfører i Nesodden i ca 20 år. Var innom i departementene og fikk ordnet det slik at Nesodden fikk skatteinntektene fra oljeanleggene i Nesodden. I de ellers så trange 1920-30-åra sto oljeanleggene på Nesodden for ca 1/3 av kommunens inntekter.
Da freden kom i 1945, inngikk Norsk Brændselolje en distribusjonsavtale med British Petroleum (BP) som fikk en eierandel på 50 prosent. I 1976 ble Norsk Brændselolje overtatt av Statoil og omorganisert. Driften ble videreført av Norsk Olje A/S (Norol), og fra 1991 av Statoil Norge A/S. Staten ble da eiere av 95% av aksjene.
«Anlegget»
På tankanlegget Norsk Brændselolje A/S, var det fire mann i arbeid fra starten i 1920, men allerede i 1930-åra var det 15-20 mann som hadde sitt arbeid på «Anlegget» ved Fagerstrand brygge. Fra 1920 var det ca 100 bygningsarbeidere, mange av dem var utlendinger, i gang med å bygge tanker, kontor og andre nødvendige fasiliteter. Når man snakket om den store arbeidsplassen der nede på brygga, het det bare «Anlegget». Mange familier overlevde etter å ha fått en arbeidsplass der på stedet.
Etterhvert som anlegget ble ferdig kom det mange tankskip for å losse eller laste i Fagerstrand, ofte svære tankbåter! Mange kom langveisfra: fra Asia, Afrika osv.
På anlegget ble det fremstilt alle slags produkter: petroleum, solar, bensin, smøreolje og «brændselol-je», «Mil-bensin» og spesialdrivstoff til den stadig økende flåten av motorskip. Grunnet stadige utvi-delser, fant store og små skip veien til Fagerstrand.
I 1957 var det 60 mann i arbeid på anlegget, 800 anløp av skip, 450.000 tonn olje levert. I 1964 var det 100 mann i arbeid og 2.450 anløp.
Utenlandske sjøfolk
Det var vanlig å se utenlandske sjøfolk som travet rundt for å se seg litt om, og for å kjenne litt fast grunn under føttene. Mannskapene på skipene var ofte å se ute på veiene, og de syntes det var veldig stas dersom noen ville snakke litt med dem. Ikke så mange i Fagerstrand kunne snakke engelsk eller andre fremmedspråk på den tiden, og utlendingene kunne i hvert fall ikke norsk! Det kom også lett-kledde jenter i fra Oslo for å se om de kunne få tak i en utenlandsk kjekkas.
Vi venninnene i konfirmasjonsalderen syntes også det var kjempeartig å prøve å slå av en prat med de kjekke utenlandske karene som gikk tur på veiene våre. Vi fikk praktisert litt av engelsk-kunnskapene våre da. Så vidt jeg erfarte, og kunne se, gikk alt pent og pyntelig for seg!
Det foregikk sikkert en del salg av utenlandsk alkohol, og kanskje andre ting også, i nattens mulm og mørke. Politi- og tolletaten dukket opp bare av og til.
«Grisebo» fram til 1930
Grisebo var navnet på Fagerstrand før ca 1930. Navnet stammer antakelig fra den tiden hollandske seil-skuter tømte/losset sin grus/stein («grissl») ut i Oslofjorden akkurat der. De hadde denne grusen som ballast for å kunne komme seg fram til Oslo, men måtte så kvitte seg med den for å kunne handle varer og seile ut Oslofjorden igjen med varene. Derfor har vi så fin sandstrand på Fagerstrand den dag i dag. Det ble en oppgangstid i Grisebo i 1920-30 åra. Folk kom flyttende inn som fastboende, og mange skaffet seg sommerboliger/hytter. Alt så bra ut, og folk hadde arbeid å gå til. Ulrik Hendriksen var så begeistret for stedet at han døpte om stedet til «Fagerstrand»!
Bensin og olje
Fra «Anlegget» med første bestyrer Petter Hansen (bestyrer 1922-32), ble det solgt bensin, brændselolje, dieselolje og solarolje. Fra 1. januar 1958 var det vinter- og sommerbensin å få kjøpt.
Bestyrer gjennom årene 1933-1950 var Olaf Hall. Martin Weimand var formann fra 1937, og bestyrer fra 1950 til 1967. Da fylte han 70 år og gikk av som pensjonist. Weimann var en stor flott mann, hygge-lig, men også bestemt. Han ble likt av de fleste på arbeidsplassen. Normann Beck ble bestyrer fra 1967/68. Etter ham kom Kjell Størvold, som var bestyrer fram til ca 1981.
I lønningsposen
Lønnen til de ansatte ble utlevert i lønningspose hver torsdag ettermiddag. Enkelte følte seg da veldig tørste når de nådde opp til landhandleriet Skogheim, og tiden gikk ofte fort i godt selskap borte i skog-kanten. Noen ektefeller sto med handlelappen og ventet på mannen sin på butikktrappa på Skogheim på torsdag ettermiddag.
I 1960-årene kunne lønningsposen se omtrent slik ut:
Ordinær lønn kr 265,00
– Trygder kr 7,4
– Forskuddsskattetrekk kr 60,00
= kr 197,55 netto utbetalt.
En lønnsoppgave fra 1943 kunne være slik: kr 5.040,59 + julegratiale kr 85,56 = kr 5.126,15.
Tankpeiling
Min (Grethe Fossum) farfar, Georg Torp, var av de første som fikk arbeid på BP i 1921. Han var da 30 år gammel, gift og hadde to barn (senere kom det ett barn til). De bodde først i et eget lite hus nær Munkerudkrysset, «Torp». Etterhvert bygget familien seg nytt hus vis à vis Myklerud skole, ned under «Skoleåsen». Farfar var først lørdags- og søndagsvakt i 10 år. Så gikk han nattevakt i 17 år fram til 1950, med én natt fri hver tredje uke. Så, 57 år gammel, ble han tankpeiler. Han klatret stigen opp på toppen av tanken to ganger pr dag for å peile innholdet i tanken der og da. Hvis hans beregning ikke stemte overens med kontorets var det bare å klatre opp på tanken igjen og foreta ny peiling. Og etter nye kontroller fant peiler og kontordame, Torunn Jørandli, at «alt kommer til rette som ikke er støli eller brent».
Peiling var min bestefars jobb fram til ca 1965, da var han 74 år gammel. Sykkel var hans fremkomst-middel til jobb i mange år, men de siste årene fikk han skyss med Knut Andresen som hadde bil. På julebordet på kantina et år ble han budt dram nummer to til kaffen, men: «Nei, takk jeg skal sitte på med Andresen hjem så det får være!» Georg Torp levde til han var 97 år gammel. Mange sier de husker ham med glede der han som pensjonist satt ved veien med trillebåra si og solgte epler fra egen epleha-ge. Han hadde alltid tid til en prat med både liten og stor, og alltid med glimt i øyet.
Familien hadde da hus med eplehage, bikuber, potetåker, blomsterbed og ripsbusker. I nytt fjøs sto det to kuer, og det var griser i grisehuset og høner i hønsehuset. Der i huset var det stor bursdagfeiring hvert år. Min bestefar, «Torpen» på folkemunne, og farmor Agnes hadde mange gode venner. På burs-dagene 30. juni og 5. juli troppet de opp. Dagene skulle feires! Bestefar hadde alltid mye å fortelle og husket godt. Det ble stille i forsamlingen når han på sin lune, stillferdige måte begynte å fortelle histo-riene sine ifra gamledager. Om nyere ting hadde han også ofte sine synspunkter. Han var blid og snill og hadde en artig replikk til de fleste. Det var tider det!
Under 2. verdenskrig
Mange Fagerstrand-boere hadde sitt arbeid på «Anlegget». Det var en fin tid, landet var i ferd med å reise seg igjen etter 1. verdenskrig, men så kom 2. verdenskrig og mye skjedde på Fagerstrand. Det var faktisk tyskere over alt. De gikk på veien og inn i husene for å kontrollere. Fantes det skytevåpen der? Hadde noen gjemt unna en radio? Var det noen spioner der? Man hadde vel ikke på seg rød topplue – eller binders i jakkeslaget? De hadde vel ikke mer enn den ene grisen i grisehuset sitt? Og det var da merkelig at den bra bilen som sto i gården nylig, plutselig var helt borte…
På oljeanlegget var det også mange tyskere, de passet på det meste, men stort sett så gikk vel dagene for nesoddingene med til å arbeide for å opprettholde livet.
En stor norsk schäferhund ruslet innenfor den stengte porten til tankanlegget. Den var stor og raggete. Schäferen gjorde tyskerne seg til venns med, og de tuslet så sammen der innenfor det høye gjerdet.
Arbeidsplass i sjøkanten
Mange menn i Fagerstrand hadde jobb på «anlegget». En av Fredbogutta, Gunnar Karlsen, og Syvert-sengutta, Arne, Sverre og Kaare, jobbet som tankbilsjåfører eller kjørte lastebil i sine flotte grønne dresser og skyggeluer med BP-logo. De kjørte rundt og forsynte trengende med diesel, bensin og olje i hele Follo/Akershus og i Østfold. «Syvertsen-guttas» far, Sigurd Syvertsen, satt i porten og var vakt-mann til han var 75 år. En av Arnes sønner, Reidar, var innom på BP for litt småjobbing av og til. Rei-dar var en artig skrue, godt likt av alle. Han ble god venn med bestyrer Martin Weimand. Da Reidar ymtet noe om at han kunne tenke seg en tur til sjøs selv om han var i yngste laget, da ordnet Weimand opp så Reidar fikk hyre på en BP-båt. En drømmereise, men det ble med den ene turen.
En arbeidsplass akkurat i sjøkanten kunne nok by på litt av hvert av uvær også. Det fortelles om et skikkelig uvær en gang. Tankbåten, som lå forankret og hadde losset, lå høyt i vannet. Det var fare for at den kunne bli slengt opp på kaia i de voldsomme vindkastene. Sjøen slo også høyt over tank- og las-tebiler slik at disse sto i fare for å bli dratt med ut i sjøen. Bilene kunne ikke brukes under dette uværet.
Det snakkes også om et branntilløp, nede ved tankene en gang i 1940-årene, som skapte uro og engstel-se i området omkring. Dette var samtaleemne i mange år etterpå.
Den 30. mars 2011 var det slutt ved Statoil på Fagerstrand. Produksjonen ble flyttet til Nynäshamn utenfor Stockholm i Sverige. Men for Statoil-området er det ikke slutt. Fortsettelsen kan du lese om i lokalavisen vår Akershus Amtstidende.
Dette er en forkortet utgave av en artikkel som har stått i Sopelimen, Nesodden Historielags årsskrift for 2019. Trykket med tillatelse fra forfatter.
Sopelimen kan kjøpes på bokhandelen på Tangen Nærsenter eller leses på www.nesoddens.historielag.org.