En fortelling, fritt etter Selma Lagerløf, basert på et sagn fra Nesodden.
En høstmorgen for mange hundre år siden skulle folket på Nesodden reise til kirke. De gamle kirkeveiene som fortsatt ligger der vitner om mange strabasiøse ferder. Det fantes bjørn og ulv i bygden i de dager, og røvere fant tilhold her ute fordi bygden lå noe utilgjengelig til.
Kirken var den gang et sentralt møtested der folk fikk treffe hverandre og høre nytt. Offentlige anliggender ble kunngjort, man stiftet nye bekjentskaper og praten gikk. Dessuten fikk man høre Guds Ord.
Innpå midtbygden vest for Røer hadde en ung mann slått seg ned med kone og barn og drev sitt lille gårdsbruk. De ville ri til kirke for å døpe den lille, men hustruen syntes barnet var for lite til en slik ferd. Skikk og bruk var det imidlertid mange steder at småbarna ble med så tidlig, så mannen fikk sin vilje til slutt.
Da de var kommet over skogryggen nådde de hovedbygden. Der måtte de passere en stor stein som et troll engang hadde kastet mot en plass der folk tidligere hadde ofret og blotet, fordi folket ville bygge en liten kirke der i stedet. Til alt hell hadde steinen ikke truffet, men trillet over Røerbekken og litt opp i lia.
Da kirkegjengerne nå i grålysningen nærmet seg steinen, ble hesten etter hvert urolig. Det er lite hyggelig å passere en slik stein før solen har stått opp. Alle visste jo at ved fullmåne ble steinen hevet på tolv søyler av måneskinn mens trollene spiste og drakk og danset under den. Skogen var urgammel og mektig den gangen, selv her ute. Når man betraktet trærne i skinnet fra fakkelen kunne man ikke unngå å oppdage at det man trodde var trær, var ikke annet enn troll med stikkende øyne. Under det grønne granbaret og de nakne eikegrenene strakte trollene klørne for å rive til seg folk som passerte.
For de gamle som dro til kirke var det ikke så farlig, men den unge mannen hadde hørt at trollene særlig var ute etter barn. Han syntes hustruen holdt barnet lovlig løst. Det var ingen sak for trollene med de lange klørne å snappe barnet fra henne, tenkte han. Han våget ikke å nevne dette for sin unge hustru. Bare å nevne det onde ved navn kunne løse ut kraften. Han kom til å tenke på et annet fattig par med et barn som også hadde vært på flukt i Palestina for flere hundre år siden fordi kongen i det landet sto barnet etter livet.
Han begynte derfor å stemme i en salme: «Folkefrelsar til oss kom, fødd av møy i armodsdom…» Tonene lød mildt og rolig gjennom skogsmørket, så selv hesten roet seg. Det var som trollene for et øyeblikk forsvant. Man så ikke lenger de stikkende øynene, og de stygge klørne trakk de til seg og gjemte dem godt under tungt granbar. Da det tredje verset klang, kunne ingen se annet enn snille gamle grantrær. Det var allerede grålysning. Om en stund ville solen stå opp.
Bjørnen er som regel et fredelig dyr som lever av planter og bær og går i hi om vinteren. Om den skremmes opp skifter den gjerne hi, for kroppstemperaturen holder seg normal selv om vinteren. Et eller annet har sannsynligvis skremt opp en bjørn som krysset veien foran dem. Mannen ville forsøke å lokke den bort og sendte hesten med hustru og barn motsatt vei, selv løp han etter bjørnen. Han snublet og mistet i fallet kniven, men greide å beholde spydet.
Bjørnen kom mot ham og han hadde ikke annet å gjøre enn å løpe mot trollsteinen og forsøke å komme seg opp på den. Bjørnen snuste rundt mens mannen sto oppreist med spydet mot den om den skulle angripe. Stille ba han sitt Fadervår mens solen rant. Bjørnen ble etter hver lei og forsvant inn i skogen.
Mannen ble sittende på steinen til solen var over horisonten. Da kløv han ned og løp det han kunne mot kirken. På en bakketopp kunne han se alle folkene som kom fra alle kanter til gudstjeneste. Men hvor var hesten med konen og barnet? At de stille og rolig hadde tatt en annen vei, og for lengst var ved kirken, kunne jo ikke han vite.
Da han fant dem igjen, ble han så takknemlig at han falt på sine knær foran kirken og takket Gud. Steinen ble etter hvert hetende «Bjønnsteinen» på folkemunne. Men i dag danser det aldri troll i måneskinn under den lenger.
Kilde:
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift 2011. Du finner også Sopelimen på internett www.nesodden.historielag.org