Den gangen vi hadde sykebil på Nesodden – på Fagerstrand

Martin Urianstad bygget opp denne Fargoen i 1948.

En gang etter 2. verdenskrig bestemte Nesodden Helselag seg for å investere i sykebil. Fram til da hadde syketransporten foregått med hest og kjerre eller slede, der den syke ble fraktet i en sykekurv. Sykekurven tilhørte Helselaget på Nesodden og ble oppbevart på Myklerud skole. Helselaget sørget for at den til enhver tid var ren og ordentlig og klar til bruk.

Hestetransporten med den syke eller forulykkede, gikk så til nærmeste brygge der båten kom og tok med den syke til Oslo – og så bar det avgårde til sykehus. For Nesoddens vedkommende var det Midtstuen sykehus som gjaldt, men det kunne nok også være snakk om Rikshospitalet.

De frivillige organisasjoner, som Helselaget, var svært viktige for bygdas befolkning. Nesodden Helselag var et lag som engasjerte seg sterkt i bygdas ve og vel. Alle kretsene hadde sitt lokale helselag da kommunikasjonen rundt om på Nesodden var svært dårlig utbygd. Det med syketransporten var en av Helselagets store fanesaker. Økonomien i lagene kom for det alt vesentlige fra basardrift og det ble arrangert juletrefester med utlodning.

I Fagerstrand, på Breidablikk, var det juletrefest fast hver 4. juledag, og det var stor stas; blant annet servering av bløtkake. Noe som ikke var hverdagskost på den tiden.

En lege som satte spor etter seg på Nesodden, var Wilhelm Zapffe. Han fikk fast ansettelse i Nesodden i 1934. Til å begynne med bodde han og hadde kontoret sitt litt nord for Kontra, ved Torvet, der legekontoret på Nesodden hadde ligget tidligere. Senere bygde han sin egen bolig som også inneholdt kontor, like ved Kirkekrysset. Doktor Zapffe var en pådriver i saken om sykebil. Det var viktig å kunne komme fort fram til lege eller sykehus, og det ville hjelpe betydelig å få en bil som kunne ta hele turen inn til Oslo.

I fredsåret 1945 kjøpte Myklerud Helselag sykebil: en Renault. Det var en kombinert vare- og personbil, kjøpesum kr 6 000. Agnar Aasgaard, som da var 41 år gammel, ble ansatt som sjåfør på sykebilen. Han hadde tidligere vært ansatt som sjåfør hos Gustav Aspelin. Sjåføren skulle få betalt for hver utrykning.

Agnar Aasgaard med familie hadde bygd seg hus, og bodde like ved der Kiwi-butikken på Fagerstrand ligger i dag. I 1946 var det Nylennas bakeri som holdt hus der.

Aasgaard bygde garasje til sykebilen på eiendommen sin, og bilen var parat til utrykning til enhver tid. Gudrun, Agnars ektefelle, hadde ansvar for at sengetøy med mere var rent og på plass i bilen. Gudrun ble også telefonvakt for syketransporten. Agnar hadde sin faste arbeidsplass på Nesodden Sag og Høvleri, rett nedenfor der de bodde.

Når telefonen ringte, og det var snakk om transport, var det full fart på telefonvakt Gudrun eller helst en av barna, Halvard, Arvid eller den vesle datteren Anne som fortalte meg dette. Det var å løpe ned og finne pappa på høvleriområdet. Så var det å løpe om kapp med pappa hjem igjen. Agnar måtte skifte i full fart og komme seg av gårde.

Renaulten var jo ingen ny bil, og det hendte den var litt lunefull å starte. Da måtte det innsats til fra hele familien. Halvard, Arvid, Anne og Gudrun lå langflate og dyttet den store tunge bilen. Det var godt de bodde sånn til at bilen hadde hele Fagerstrandbakken å starte i! Det gikk for det aller meste bra.

Agnar hadde altså sin daglige arbeidsplass på Nesodden Sag og Høvleri, men han hadde en god avtale med sin arbeidsgiver, Harald Johnsen, om å komme seg av gårde til syketransporten når det trengtes.

Rolf Garder kjørte denne sykebilen i litt nyere tid.
Rolf Garder kjørte denne sykebilen i litt nyere tid.

Agnar Aasgaard hadde godt samarbeid med Wilhelm Zapffe, det hendte jo at legen ved alvorlig sykdom måtte være med på turen til sykehuset. På hjemveien hendte det at Zapffe la seg i sykekurven og tok seg en blund. Han måtte hvile når han så en anledning til det! Han hadde nemlig ingen ni-til-fire-jobb! Nei, der gikk det ofte døgnet rundt. En fantastisk lege. Det hendte også at han tok seg en blund når han var innom hos Aasgaard, og han hadde flere slike «fristeder».

Nesodden Helselag feiret sitt 35-årsjubileum 25. april 1948. Da kunne de ta i bruk en splitter ny sykebil. Dette var en «Fargo» bygget opp av Nesoddens egen karosserimaker, Martin Urianstad. Den nye bilen kostet kr. 18.382.

Familien Aasgaard husker mange episoder fra denne syketransport-tiden. Blant annet fikk Agnar beskjed om å hente en syk mann borte på østsiden av Nesodden. Joda, han dro avgårde, men plutselig gikk ikke veien lenger! Agnar tenkte: «Jeg må jo finne denne syke mannen,» og gikk videre til fots. Han fant den syke som ikke kunne sette bena under seg. Agnar fikk mannen opp på ryggen sin og bar han fram til sykebilen. Og så bar det avsted til sykehus. 

En annen gang fikk han beskjed om å plukke opp en mann som lå halvt ihjelfrosset der og der. Agnar tenkte at han kanskje kunne trenge hjelp i denne situasjonen og fru Gudrun ble med for å lete. De fant mannen som var stiv og blå av frost, og det så ikke ut til at det skulle komme til å bli noe liv i han noe mer. Gudrun satt bak i bilen hos mannen og holdt øye med ham. Han virket helt livløs, men hun prøvde å få litt varme i de stivfrosne fingrene med hendene sine. Plutselig åpner mannen øynene sine, og armene fløy til værs og bokset og slo opp i været. Gudrun ble fælt forskrekket, men også glad for at de hadde reddet mannen. Dette var et minne Gudrun ofte fortalte fra den tiden Agnar kjørte sykebilen.

Etter at Agnar Aasgaard hadde takket av som sykebilsjåfør fikk han en utmerkelse av Nesodden Helselag, en flott pokal som fikk hedersplassen i hjemmet.

I 1953 tok Nesodden trygdekasse over driften av sykebilen, ny sjåfør ble Martin Nylenna og ny plassering ble på Fjellstrand. Martin Nylenna hadde også vært med på byggingen av Fargo’n da han var ansatt på Martin Urianstads Karosserifabrikk.

I 1954 kom det opp forslag om at sykebilens drift skulle overtas av drosje-eierne på Nesodden, og slik ble det. Det var den gangen det – og ikke nå!

Jeg vil takke for hjelpen med å finne korrekte opplysninger. Takk til: Anne Ohlsson, Arvid Aasgaard, Johan Johnsen, Oddvar Nylenna og «Nesoddens historie» bind 3.

Kilde: 
«Sopelimen», Nesodden historielags årsskrift for 2012. Du finner også «Sopelimen» på internett: www.nesodden.historielag.org