Han heter Bjørn Bjørnø. En mann med mange gode tanker, mye erfaring og talegaver mange kan misunne ham.
Bjørn er stolt av å ha vokst opp i «verdens minste» bygd bestående av tre hus, to kilometer fra annen sivilisasjon, helt på sydspissen av vakre Norge. Der vokste han opp med foreldre og fem søsken. Familien flyttet senere til Rogaland. Bjørn forteller at han ble kristen i en alder av 15 år. Han har funnet seg til rette i mange ulike menigheter. Til slutt havnet han i Molde og ble aktiv i Sion-menigheten der.
Pastor og medpastor
Bjørn Bjørnø møtte sin kone Eva Helene i Molde og de etablerte seg der. Snart ble de en liten familie. Bjørn var pastor i Elnesvågen i fire år. Etter sju år i Romsdalen fikk han forespørsel av Egil Svartdahl om å bli medpastor i Kristiansand. Etter en strabasiøs tid for Bjørn og familien i Kristiansand, tok han med kone og to barn (nå på 6 og 4 år) på en tredagers ferd mot Tromsø. Der var han pastor i seks år. Etter gode år i Tromsø fikk han forespørsel om å bli pastor i Skien. Her bodde familien i 11 år. I løpet av de to siste årene i Skien bestemte Bjørn og kona å gjøre ferdig utdannelsene som de ikke hadde fått tid til som småbarnsforeldre.
– Det viser seg at det ikke er for sent å ta seg utdannelse eller endre yrkesretning i voksen alder, slår Bjørn fast.
– Og det er givende både det å lære nytt og det å være en del av et utdannelsesmiljø.
Misjon i byer
Bjørn skriver nå på en masteroppgave i teologi og misjon: «Hvordan drive misjon i byer». Grunnen til Bjørns valg av oppgave er at han har vært engasjert i misjon i over 20 år, hvorav 11 år på fulltid som generalsekretær i Pinsemisjonen, tidligere Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM).
– Det har vært en fantastisk reise med mange flotte opplevelser, mange land, mye folk og mye vanskelig. Det ble en tøff miks av opplevelser som man rett og slett må lære seg å takle, forteller han.
Bjørn Bjørnø har mange opplevelser å tenke tilbake på. Med ca. 90 reisedøgn i året har han besøkt rundt 70 land og mer enn halvparten av alle pinsekirkene i Norge. Bjørn synes det er spennende å treffe nye mennesker og nye miljøer, inkludert det tverrkirkelige økumeniske arbeidet som står sterkt og som Pinsemisjonen alltid har vært aktivt med i. Pinsekirken og Pinsemisjonen har sin selvsagte plass i det kirkelige Norge, og Bjørn har fått være med på arenaer med mange spennende mennesker, blant annet har han møtt fredsprisvinnere som for eksempel sør-afrikanske Desmond Tutu.
Sterke inntrykk
Men det som har gjort sterkest inntrykk er møtet med lege Denis Mukwege, fredsprisvinner i 2018. Bjørn møtte han for 11 år siden i Kongo. Denis Mukwege har bakgrunn fra norsk pinsemisjon, for kirken i Kongo, som han tilhører, er et resultat av norsk misjon.
– Å møte Denis Mukwege og hans hjerte for alle dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep gjorde sterkt inntrykk. Å sitte med ham en times tid og snakke, gråte og be sammen, det er noe jeg aldri vil glemme, forteller Bjørn.
– Det har også vært mange andre opplevelser, for eksempel det å være med på en afrikansk gudstjeneste. Det er som å være med på en fest! Her hjemme gjennomfører vi en gudstjeneste, men i afrikanske land fester de. Fest i Guds hus! Og gudstjenestene varer gjerne i fire timer. De elsker å være i Guds kirke og å feire gudstjeneste og livet, latteren, dansen og festen. Det klarer vi ikke her i Norge. Vi er nok for stivbente. Afrikansk glede savner jeg, sier Bjørn.
– Hva er det med Afrika?
– Det som imponerer mest er folket der. Midt i all lidelse, fattigdom og elendighet, så er det mye glede, latter, humor, jubel og lovsang. Det er noe som fascinerer meg enormt. At mennesker som er under så stort press, omgitt av så mye ondskap, greier å fastholde det lyse, det gode. I den vestlige verden er det de små tingene, de negative som får mest oppmerksomhet. Men i de afrikanske landene greier de å la kirken og gudstjenesten bli et fristed for dem, slik at de får litt avstand til fattigdom og sykdom. Der gir de Gud fokus i noen timer. I Afrika opplever folk kirken som et sted for frihet og fred.
Barn og unge
Bjørn skal i første omgang arbeide i Pinsekirken på Nesodden i et 50 prosent stort vikariat frem til sommeren neste år. Det er nå 13 år siden han har arbeidet som pastor. Bjørn og hans kone bor i Oslo. De har gått i Filadelfia-kirken der hans kone er med i lederskapet. Bjørn sier det er godt å ha havnet i Pinsekirken på Nesodden.
– Jeg tror det er viktig at kirken på Nesodden gjør noen endringer slik at barn og unge vil trives i våre gudstjenester, en ting er å ha søndagskole eller ungdomssamlinger, men hvis de ikke trives på gudstjenesten, da taper vi og vi mister det viktigste, sier Bjørn.
– Pinsekirken har gjort noen omstillinger i løpet av høsten, blant annet arrangerer vi kortere gudstjenester. Det synes nødvendig for at ungdom skal trives, og vi lar ungdommen være mer deltagende i gudstjeneste og lovsang og i selve gudstjenesteuttrykket. Ungdomspastor Johanna deltar i utformingen av en gudstjeneste som skal være relevant for unge folk, forteller han.
– Vi har en god kirke på Nesodden, men til tider har den kanskje hatt et noe gammeldags uttrykk. Det er en varm kirke med gode folk og et enormt sterkt frivillighetsengasjement, og det ser man slett ikke alle steder.
Tilflytting til Nesodden
Bjørn Bjørnø minner om at Fjellstrand og Nesodden de siste årene har hatt mye tilflytting, og utfordringen for pinsekirken vil være å etablere flest mulig arenaer også utenfor kirkebygget.
– Vi må være levende Jesus-etterfølgere i vårt hverdagsliv. Barn som vokser opp i dag har ikke lenger noe forhold til for eksempel søndagsskole. I dag er det få som vet hva som skjer i en kirke ut over dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Vår største utfordring i dag er å presentere Jesus slik han er og ikke slik folk flest tror han er, avslutter Bjørn Bjørnø. Samtidig understreker han viktigheten av også å hegne om «den eldre garde» i menigheten.
– De skal også finne seg til rett og kjenne seg igjen, forsikrer han med et smil.