Det er minus fire grader ute, og litt surt vær. Vinteren er helt klart i anmarsj mens jeg skriver lederen til Opptur.
Da jeg var liten gutt var advent med adventskrans og fire lilla lys og adventskalender stor stas, og forventning lå i luften. Etter åpning av luke 22 i kalenderen kom lille julaften. Da pyntet vi juletreet, tok noen prøverunder rundt treet med julesanger sammen med søsken, mamma og pappa. Var vi ekstra heldige fikk vi åpne et par presanger også. Vi var nå godt forberedt til årets absolutt lengste dag, julaften. Denne dagen var helt klart betydelig lengre enn langfredag, og de voksne gjorde jo alt så utrolig sakte på julaften. Det var slik jeg opplevde det.
Etter nesten 30 julefeiringer på Nesodden ble det mange feiringer på en bondegård i de indre bygder i Vest-Agder. Der var det kuer, hest, sau, katt og hund. Det var stor stas for barn og voksne å besøke mormor og morfar i julen. Mange ganger hvit jul, men is og holke hørte også med i jula.
Ikke alle julaftener blir som vi tenker. Slik som da vi dro fra Nesodden tidlig julaftensmorgen kl 08:00 med kursen mot Sørlandet. Med fullpakket bil inkludert to små forventningsfulle barn. Vi tok ferja fra Moss over til Horten. Etter et forsøk på å legge til i Horten kom det melding over høyttaleren: «På grunn av sterk vind returnerer vi til Moss, gratis kaffe i kiosken.»
Da dalte forventningene hos små og store. Kl 11:00 passerte vi Vinterbro med kurs mot Oslo. Dette var før Oslofjordtunnelen fantes. Men svigermor sviktet ikke. Hun holdt ribba varm til vi kom frem kl 18:30. Så det ble julaften til slutt.
Julen for ett år siden var spesiell og betydelig mer eksotisk enn julen vi feiret i Bergen. Vi var nemlig i Kenya, i en landsby der det bare bodde afrikanere. Det var bare oss fire nordmenn og ingen andre hvite mennesker å se. Det var utrolig fascinerende å være der og se hvordan de levde under enkle kår. Når man ikke har noe NAV, er det viktig å ha gode naboer og venner. Vi var også på julegudstjeneste som varte i tre og en halv time. Det meste på et lokalt språk som vi ikke forsto. Som gjester var det på sin plass å delta med noe, så vi sang «O, jul med din glede» for forsamlingen.
En av juledagene ble vi invitert i juleselskap. Vi var spente på hvordan et kenyansk juleselskap kunne være, og redde for ikke å komme tidsnok. Men tid var ikke noe problem, selskapet varte hele dagen, helt til det ble mørkt.
De startet tidlig om morgenen med å slakte en sau og en geit som de så kokte og grillet. Dette utgjorde hovedretten, afrikansk buffé, som var ferdig sent på ettermiddagen. Deretter var det sang, fortellinger og hilsninger før storfamilien på 70-80 kenyanere og fire «mosongoer» (hvite mennesker) dro mette og fornøyde hjem.
Julen i Kenya var annerledes, en jul uten smarttelefon, men med mye tid og opplevelser. Det tok noen uker før Afrika «slapp taket» i sinn og tanker.
Da hyrdene sto rundt krybben og fortalte om englenes sang midt på natten, tror jeg alle som var til stede opplevde noe som ikke «slapp taket» i sinn og tanker så fort. Underet, det at Gud ble en av oss, det slipper heller ikke taket i meg. Jeg gleder meg til å feire dette også denne julen.
Ønsker alle Oppturs lesere en velsignet advent- og julehøytid.
Julehilsen fra
Alf Edvard Berggren,
redaktør