Jeg kunne ha snakket i timesvis og skrevet side opp og side ned om hvor fint det er å synge i kor. Helt siden jeg slo meg ned på Nesodden i forrige århundre, har onsdagsøvelsene i Nesodden Sangkor vært et ukentlig høydepunkt.
Jeg kunne ha konsentrert meg om å fortelle at synging både gir umiddelbar energi og bedre kondisjon og utholdenhet. Da kunne jeg fortalt om hvordan korister opplever at energien stiger gjennom en øvelse eller konsert, og at ekspertisen forteller oss at sang-pusting gjør store ting for både hjerte og lunger – og høyner kroppens generelle vitalitet.
Jeg kunne også ha trukket fram at det lokale koret er en sosial arena som forener mennesker fra høyst ulike miljøer og gir medlemmene et sosialt nettverk. Jeg kunne ha beskrevet hvordan et lokalt kor er en herlig miks av befolkninga både når det gjelder yrke, bakgrunn, alder, livssyn og de fleste andre menneskelige variasjoner du kan tenke deg. Sangen er limet som trengs.
Jeg kunne ha valgt en vitenskapelig tilnærming og presentert ny forskning som viser at hjerterytmen synkroniseres når mennesker synger sammen. I den sammenheng kunne jeg ha filosofert over hvordan det kan tenkes å påvirke den enkeltes opplevelse av seg selv som individ og som del av ei gruppe. Tenk, vi kommuniserer så grunnleggende gjennom sangen at individer går sammen i en større enhet med hjerter i samme takt!
Jeg kunne ha minnet om at du som korsanger er med på å spre glede og underholdning og kultur, og på den måten er med på å berike og fargelegge samfunnet rundt deg. Det gjelder både det du er med på å framføre som sanger, og – ikke minst – at et lokalt kor ofte kan innby til samarbeid med andre lokale krefter innen scenekunsten.
Jeg kunne ha lokket med muligheten for å lære masse både om musikk og om tiden og miljøet musikken kommer fra – dette ved å synge verk fra ulike sjangere og fra ulike tider og kulturer. Viser, dødsmesser, folkemusikk, musikaler, popmusikk – vi synger det meste i Nesodden Sangkor!
Alt dette – og mere til – kunne jeg ha valgt for å overbevise om korsangens gleder. Men til tross for at alt dette er riktig, ville det på en måte blitt feil. Selv om jeg setter stor pris på alle disse gledene ved å synge i kor, er det nok først og fremst mestringsfølelsen og de sjeldne øyeblikkene av total oppslukthet i musikken som er den grunnleggende motivasjonen for å fortsette å synge år etter år. Gleden og tilfredsheten ved først å bli totalt forvirret i møte med ny musikk, for så etter hvert å oppdage at dette rimer. Det harmonerer. Det «swinger». Og så (O lykke!) føle at jeg mestrer min stemme og forstår min plass i arrangementet. Og endelig – hvis alt stemmer – kan det hele toppe seg i en framføring der tid og sted forsvinner i en samstemt harmoni mellom sangere og musikere.
Slike nær ekstatiske opplevelser kommer ikke så ofte. Men minnet om disse sjeldne øyeblikkene og håpet om ett til, er mer enn nok for meg, særlig når veien byr på så mange gleder.
Skal vi treffes på en korøvelse? Nesodden Sangkor øver kl 19 hver onsdag på Tangenten!