Ella Gulbrandsen kommer kjørende i den røde bilen sin og parkerer utenfor huset. Den spreke damen på 94 år kjører fortsatt bil selv, og tar gjerne en tur i skogen når vinteren slipper taket og det blir vår. I dag skal jeg få høre litt om barndommen hennes på Nesodden.
(foto: Alf Berggren)
Ella startet livet på andre siden av fjorden, men var bare tre år da hun flyttet til Nesodden. Her har hun bodd siden:
– Jeg ble født på Storsand i Hurum, men jeg vokste opp oppe på Fagerli her på Fjellstrand, oppe i lia ved Fjell, i det røde huset i skogen.
Det var tanten og onkelen til Ella som var grunnen til at familien flyttet.
– Mamma hadde ei søster som bodde nede på sletta der det var telefonsentral. Så skrøyt de så veldig av Nesodden da vet du, sier Ella med et smil. – Mamma og pappa bodde på den andre siden av fjorden og hadde ikke så mye sol.
Fagerli ble lagt ut for tvangssalg, og foreldrene til Ella slo til og flyttet med sine fem barn til Fagerli. Pappaen til Ella ble syk kort tid etter de flyttet, og døde av kreft bare to år etter at familien flyttet. Da var ikke Ella mer enn fem år gammel.
Den andre broren
Ella var lenge den yngste i søskenflokken. Rakel, Filip, Ruth og Margit var eldre, og de to eldste søstrene flyttet ut ikke lenge etter at familien bosatte seg på Nesodden. Etter en tid på Fagerli fikk familien enda et familiemedlem, en liten gutt på to år.
– Mamma fikk en henvendelse fra kommunen om hun kunne ta en liten gutt på to år fra et barne-hjem i Drøbak. Det var i 1940 da tyskerne angrep Norge. De ville ha lokalene til barnehjemmet, så da måtte alle barna ut. Tjue stykker ble sendt til et annet barnehjem og fem ble plassert hos familier.
Familien til Ella fikk en liten gutt som het Kjell, og noen år senere søkte Ellas mor, Jenny, om å få adoptere ham.
– Og det fikk hun! sier Ella engasjert. – Enda hun var alene og ikke hadde inntekter en gang. Vi ble jo så glade i Kjell alle sammen, så han bodde hos oss i mange, mange år. Han ble den andre broren min! sier Ella med et stort smil.
En mamma med vilje av stål
Da faren til Ella gikk bort, forsvant også familiens hovedforsørger. Han hadde jobbet som opp-synsmann på Håøya for Norsk sprengstoff sitt lager. Etter at han døde fikk enken Jenny 30 kroner i måneden fra Norsk sprengstoff.
– Det var jo ikke så mye å fø familien på, men vi hadde ku, gris, høner og kaniner. Og bikkje og katt, legger Ella til med en liten latter.
Heldigvis var mammaen til Ella en dame med tak i:
– Mamma var en sterk dame med vilje av stål, og det kom godt med.
En av måtene Jenny tjente penger på var å leie ut rom i huset de bodde i. De hadde to etasjer, men ikke så mye mer enn hva familien trengte selv.
– Mamma tok imot noen som trengte litt stell. Først hadde vi en dame, og så en gutt på sju år. Etter det hadde vi en blind mann hos oss som bodde der i, ja, det måtte vel være hundre år! sier Ella og ler.
I tillegg til å leie ut rom over flere år var Jenny også god til å lage mat, og tjente penger på å være kokke i ulike arrangementer som bryllup og konfirmasjoner. Hun hadde også sesongarbeid på går-dene i nærheten, blant annet Fjell og Granerud:
– Hun tok opp poteter og bandt kornband når de slo kornet om høsten.
Barna hjalp også til med det de kunne:
– Vi plukka tyttebær og blåbær og gikk til alle sommergjestene nedover på Fjellstrand og solgte bær. Det var masse folk med hytter på Nesodden som bodde i Oslo. Så vi klarte oss. Vi har aldri sulta. Aldri! understreker Ella.
Et lass med høy
Selv om mammaen til Ella var oppfinnsom i måtene å tjene penger på, var det ikke alltid at det strakk helt til.
– Vi hadde jo ei ku, og når det ble vår, var det mange ganger det ikke var mat igjen til kua, forteller Ella. – Hun satt som regel borte i fjøset når hun melka. Da satt hun og melka og ba. Mamma stolte så inderlig på Gud, forteller hun og fortsetter: – Jeg husker jeg stod ute i gangen til fjøset og hørte at hun ba: «Kjære Gud, nå ser Du hvor lite det er igjen av maten til kua, nå må Du hjelpe meg.» Hun ba inderlig om det. Dagen etter kom en av bøndene i området med et helt lass med høy. Hun stolte på Gud og fikk det hun trengte. Utrolig! sier Ella engasjert. – Og det sitter veldig i et barnesinn. Jeg er jo litt sånn selv! Jeg sier det til Gud mange ganger: «Sånn som du hjalp mamma må du hjelpe meg.» Men jeg har jo ikke problemer jeg, da, sier hun med et smil.
«Jesus passer på oss»
Ella vokste opp under krigen, men hun merket ikke så stor forskjell i hverdagen. Det hendte derimot at de hørte bombing om natta.
– Jeg var 11 år da krigen kom. Jeg kunne være veldig redd, og så krøyp jeg opp i senga til mam-ma:
«Er du redd, jenta mi?» spurte mamma.
«Ja!» sa jeg.
«Nei det skal du ikke være, Jesus passer på oss.» (Så trygg vet du!)
«Er du sikker på det, mamma?»
«Ja, det er jeg sikker på.»
– Sånn hadde jeg det i barndommen, fortsetter Ella. – Det var veldig trygt og godt.
En snill svoger
Ella begynte på Fjellstrand skole, og gikk sju år der.
– Jeg fikk ikke noe dytt hjemme fra på at jeg skulle gå mer på skole. Mamma ble sjuk og venta på at jeg skulle komme hjem og hjelpe henne å jobbe.
Redningen med tanke på videre skolegang ble svogeren til Ella, Leif, som var gift med den nest eldste søsteren hennes. En helg de var på besøk på Fagerli forteller Ella at han spurte henne:
«Hva har du tenkt å gjøre med livet ditt da, Ella? Du kan jo ikke gå her hjemme og ikke ha noen ut-dannelse?»
Ella sa at hun kunne ikke ta utdannelse for ikke hadde moren råd til å sende henne på skolen, og ikke klarte hun seg alene heller. Leif tilbød seg å betale skolepengene for Ella, og at hun kunne overnatte hos søsteren og svogeren etter undervisningen. På Vang hadde de kveldsundervisning tre dager i uka, så da rakk hun både å hjelpe moren hjemme, og så gå på undervisning i Oslo på kvelden. Sånn ble det, og Ella fikk fullført skolegangen sin.
Jobb og kjærlighet
Da Ella var ferdig med skolen var hun 17 år og begynte å jobbe i Oslo mens hun fortsatt bodde på Fagerli.
– Jeg begynte å jobbe i et firma som produserte bildeler på Grønland. Det var et stort bygg med mange firmaer, og jeg jobbet i Lauritzen og Thommessen. Ellas første jobb ble også stedet der hun traff sin kommende ektemann.
– I samme bygning var det et firma som het Astrup & Co., og der jobbet Edvard! sier Ella med et stort smil. – Så vi ble kjent på den måten, når vi var ute og handla til lunsj og sånn.
Ella og Edvard giftet seg etter en stund og flyttet inn på Fagerli.
– Vi hadde gjort om annen etasje oppe hos mamma, slått ut vegger så vi hadde soverom, stue og kjøkken oppe. Det ble starten på et langt ekteskap på Nesodden. De bygde etter hvert eget hus på Fjellstrand og fikk tre barn sammen. Nå kan Ella også glede seg over fire barnebarn og tre olde-barn.