Ommen tilhørte gården Nedre Røer, og nevnes i begynnelsen av det 18. århundre. Navnet kommer muligens av «ovn». Det kan ha ligget en kalkovn, tjæreovn eller saltovn på åsen over bukta.
Historien om fiskerfamilien i Ommen, forteller om hvordan kvinnene og barna måtte tre inn i fars sted og fortsette der han slapp. Lokalhistoriker fra Fjellstrand, Ingvald Hokholt, har skrevet mye av historien om fiskerfamilien i Ommen.
I Ommen bodde og strevde fire generasjoner som livnærte seg av fiske, og som i all slags vær måtte på sjøen, sette garn med frosne hender, sette åleteiner, ruser og fiskegarn. Og fisken måtte de til byen med for å få den omsatt. Om sommeren var det greit med årer og seil som drivkraft. Når isen la seg, måtte fiskekjelken fram. Fisken ble lagt i en tønne flettet av spanskrør. Lokket på tønna ble sitteplass når han pigget seg fram. Ikke alle kom tilbake. Fire i familien mistet livet i Oslofjorden.
Få kan vel tenke seg at det i Ommen var en åkerlapp, og at de holdt ku, kalv, høns og gris. Men slik var det.
Hardt liv
Historien starter i 1808 med Kristine Jonsdatter og Lars Larsen Ommen, og avsluttes med deres barnebarn Oleanna. De hadde lite jord å dyrke, bare fiske å leve av. Da Lars druknet i 1829 og Kristine ble enke, var hun 42 år gammel, gravid og hadde allerede født sju barn, men bare tre var i live. Den eldste sønnen, Ola, var 19 år, og måtte forsørge familien med å fiske. I løpet av vinteren døde både det nyfødte barnet og en tre- åring. Matmangel var nok en av årsakene, og sier noe om livets harde realiteter for fiskefolket. Kristine selv ble en gammel kone, og dør i 1853, 91 år gammel, i legd på Mellomstrand, og blir begravd på fattigvesenets regning.
Historien gjentar seg. I 1865 bor Marie og Peder i Ommen. Peder er sønnen til Lars og Kristine, og fisker som faren. Da han omkommer på fjorden «under et stormende veir i Christianiafjorden» er Marie 37 år og har seks barn fra ett til tolv år. Sønnen Lauritz overtar forsørgeransvaret og blir fisker, men drukner også, bare 15 år gammel. Da var det bare Maren, den eldste datteren og Oleanna, den yngste, som vokser opp i Ommen.
Skolegang
Skolebarna fra Ommen hadde lang skolevei. I all slags vær måtte de gå oppover den bratte åsen, og så videre til omgangsskolen på Fjeld, Urianstad eller Persilengen. Livet deres var ikke tilrettelagt for skolegang. Skolegang for barn var påbudt, seks dager i februar og seks dager i juni.
Oleanna var 11 år i 1852, og vi ser av skoleprotokollene for dette året at hun ikke møtte noen av dagene i februar, «i mangel av klæder». Dette var en hyppig begrunnelse. I juni møtte hun fem av seks dager. Det var litt enklere om sommeren! Da Oleanna skulle konfirmeres, hadde hun, i løpet av tre års skolegang, til sammen vært sju dager på skolen.
Omgangsskolen hadde sin begrensning i fag og undervisning, men vi ser at mange andre årsaker er grunnen til at kunnskap ikke alltid er allemannseie.
Oleanna født i 1841, giftet seg med Ola i 1867 og de bosatte seg i Ommen hos Oleannas mor Marie. Da bodde det seks personer i den lille stua. I tillegg til egen familie bodde det også to unge fiskere i huset.
Fiskerenker og farløse
Ola hadde kjøpt tomt av sin bror Bernt. Den lå syd i Ommen. Huset, en liten tømmerstue, hadde de flyttet fra Løkka i Fjellstrand. Tomta var ikke betalt, og Ola var innvilget veksellån i Kristiania mot kausjonister. Det var på turen hjem fra Kristiania, da han hadde vært og hentet pengene, at han kom ut i et forrykende uvær og omkom. Han ble ikke funnet, og pengene forsvant med ham. Også her sitter enka igjen med seks farløse barn. Den eldste sønnen var 15 år da faren omkom.
Ulykken ble kjent på bygda, og Carl Svestad satte i gang innsamling så familien kom over den verste kneika, og slik kunne Oleanna bli boende og beholde stua. Et bevis på den samhørighet og hjelpsomhet som preget bygdesamfunnet! Dette hjalp nok Oleanna og barna, men på samme måte som moren måtte hun klare seg videre med seks farløse barn.
Felles for fiskerenkene var at de måtte forsørge seg og ungene med å fiske, og i tillegg ro og seile for å selge fisken i Kristiania. Oleanna tok over der mannen slapp. For oss er det vanskelig å forstå den lettelsen det var for Oleanna da den første dampbåten «Jona» kom i 1892. Den gikk i fast rute til Kristiania. Da kunne de ro båten til Fjellstrand, og få fisken videre med båten til Kristiania. Det kostet Oleanna 35 øre å reise med båten til byen.
Kvinnearbeid og steinbryting
Historien om fiskerfamilien er ikke bare en historie om fiskerens slitsomme og farefulle yrke. Den er like mye historie om kvinners innsats. For Marie og Oleanna var det ikke noe som het mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid, de måtte gjøre begge deler. Kvinner som i tillegg til å være mange barns mor og med tungvint husstell, tok del i mannens arbeide.
I Ommenåsen var det dannet en steinmorene gjennom tusenårig avflassing av fjellet. Når Severin Jensen kom med jakta si til Ommen for å hente stein, deltok Oleanna i arbeidet. Hun og Ola skiftet tak med hvert sitt spett til steinen sto på kant. Så brøt de med bare nevene slik at den tok overbalanse og skurte utover fjellet. Jakten ble ankret opp, og en stor stige ble lagt på krakker for så å få trillet steinen til innlasting.
Steinen skulle brukes ved Kaholmen ved Oscarsborg festning. Den ble kjøpt av den norske stat for å brukes i utfyllingen av chausseen mellom Kaholmen og Hurum.
Severin Jensen var en liten, lubben jaktemann med rødt helskjegg. Oleanna byr ham på middag, kokt torsk og poteter. Etter middagen tar mennene seg en middagslur før innlastingen av stein. Oleanna har ikke tid til det da hun må vaske opp, passe barn, og være ferdig til karene begynner arbeidet som hun skal være med på. (I. Hokholt)
Steinen ga bedre inntekter enn fisket, så det var bare å stå på!
Alderdom
Da Oleanna skulle skrive under på at hun avga grunn til brygge i Ommen, ble dokumentet undertegnet «med paaholden penn». Det måtte hun hele livet. Oleannas søsterdatter Julie, som også vokste opp i Ommen, drev fiske sammen med sin mann, og man kunne ofte se henne alene på fjorden.
Historien forteller at hun var ergerlig når hun i en alder av 85 år, måtte gi seg med fiske på grunn av helsa. «Dette var to kvinner av samme slekt, av samme stålsatte natur. Begge elsket det frie liv på fjorden». (I. Hokholt)
I desember 1916 døde Oleanna. «Hennes livsaften var etterlengtet og kom som en solnedgang uten skygger. Måtte hennes liv stå som eksempel for kommende slekter. Motgang er til for å overvinnes. Livskampen foredler menneskene. Den nordiske, karrige livsmulighet har hevet det nordiske folk til et livskraftig, seigt og intelligent folk». (I. Hokholt)
Den siste av slekten som bodde her, var Oleannas sønn, Hans, også han var fisker. Han drev fiske fram til 1935.
I dag har Oslofjordens Friluftsråd og Kystleden overtatt to av husene i Ommen, og det er nå overnattingsmuligheter i Oleannas gamle stue.
Teksten er hentet fra Nesodden historielag årsskrift «Sopelimen» 2025 med tillatelse fra skribenten. «Sopelimen» kan kjøpes i bokhandelen på Tangensenteret eller leses på www.nesodden-historielag.org