Jeg kjører forbi Rehabsenteret ved Varden for å treffe en godt voksen kar som bor i den lille blokka innenfor. Der bor nemlig Freddy Andersen, en mann jeg kjenner fra før, og jeg vet han har sterke minner fra barndommen da han bodde helt nede ved sjøen, på øya Kavringen. Nå bor han på oversiden med panoramautsikt nettopp utover Kavringen og Ildjernet.
Freddy ble født i 1935, og bodde sine første år på Vallø i Vestfold. Da krigen kom ble de drevet på flukt av tyskerne. Han husker at de måtte skynde seg å pakke det de kunne bære, og gå av gårde sammen med mange andre fra bygda. Stedet lå nærme et oljeraffineri, og det var utsatt for bombeangrep. Freddy husker drønnet fra bombene og at han var fryktelig redd. Hans far kjente også på seg at de ikke skulle bo der videre, noe som viste seg å være et helt riktig valg etter hvert.
Da Freddy var sju år gammel, flyttet de inn til hans besteforeldre som da bodde på Kavringen. Der var det ikke så mye å ta seg til for en liten gutt, og det var heller ikke mange å leke med. Men det var en aktivitet som han likte veldig godt, det var å bruke jolla og ro og fiske.
Bombefly over Kavringen
En hendelse husker han særlig godt, det var en gang han rodde litt rundt, og så hørte han en during som kom nærmere og nærmere. Det viste seg å være to engelske bombefly som fløy så lavt som mulig, og så nærme land som mulig, slik at tyskerne oppe på Varden ikke skulle klare å skyte dem ned. Det var med andre ord ikke mange meter over hodet til den vettskremte guttungen. Flyene fløy mot Oslo, slapp noen bomber der, og tok samme vei tilbake. Da de fløy over Kavringen fikk Freddy se at piloten faktisk vinket til ham, det var en merkelig opplevelse.
Det var mens han bodde på Kavringen at han begynte på skolen. Da var det å gå opp alle trappene opp til Flaskebekk og videre til Berger, omtrent en time hver vei. Det var langt for en liten kropp. En gang kom det et snøras fra fjellsiden som blokkerte hele stien og trappene så det var umulig å passere, så det ble ikke noe skole den dagen. Livet på Kavringen ble tøft og slitsomt etter hvert. Folk måtte blant annet ro til Sjøstrand og gå et godt stykke for å komme til butikken. Ting var tungvint, så etter to og et halvt år flyttet de til Fjellstrand og fikk leid leilighet i et hus der.
8. mai!
Plutselig en dag hørte de lyden av en lastebil som kom kjørende med planet fullt av jublende folk. Det var 8. mai, og krigen var over! Det kom ganske overraskende på folk, for de hadde jo ingen radio eller informasjon om det som skjedde. I etterkant fikk de høre at et massivt engelsk bombeangrep mot oljeraffineriet på Vallø to uker før krigens slutt hadde krevd 53 sivile liv. Huset de hadde bodd i var helt smadret. Da husket Freddys far at han hadde kjent på at de skulle bort derfra.
Heldigvis har livet blitt roligere etter hvert for Freddy Andersen, men minnene er der sammen med tanker rundt at han nok har hatt englevakt opp gjennom livet, noe han er både bevisst på og takknemlig for.
Takk, Freddy, for at du ville dele av dine opplevelser!