På en konferanse i Tyskland for noen år siden snakket jeg med en litt rotløs amerikaner som hadde bodd mange steder, på flere kontinenter. Samtalen kom av en eller annen grunn inn på bærplukking, og de norske variantene blåbær og tyttebær.
Da jeg fortalte at jeg kan plukke bær fritt i skogen noen minutter fra der jeg bor, ble han oppriktig forbauset: «Wow, really?» For ham var dette virkelig eksotisk. Jeg skjønte ikke reaksjonen med en gang, for dette er jo helt opplagt for oss. Vi tar det som en selvfølge. Men andre steder – sikkert de fleste steder på kloden – er det langt fra opplagt at man kan ferdes fritt i utmarka og høste av skogens frukter. Engelsk har til og med et eget ord for ulovlig inntrenging på annen manns eiendom: trespassing.
Den norske og skandinaviske allemannsretten er en nedarvet, urgammel rettighet som går tilbake til førkristen tid. Med retten følger det også en plikt – til å rydde etter seg og ferdes med varsomhet. Som grunnprinsipp er allemannsretten en unik verdi som vi må ta vare på og videreføre til kommende generasjoner.
På Nesodden handler dette om å bevare fellesskapets adgang til fjorden og skogen, og samtidig ta vare på de ulike naturtypene. Politikerne må være knallharde mot alle former for (snik-)privatisering. For dette er en verdifull del av livet på Nesodden som i hvert fall jeg setter stor pris på.
Slik halvøya er formet, er det kort vei både til strandsone og skogsåser. Fra her jeg bor på Fjellstrand er det omtrent tre minutter til stranda og to minutter til skogen. Alltid imponerende når jeg skryter av dette til gamle kjenninger på Hedmarken, som fortsatt lever i villfarelsen at jeg bor i Oslo. Eller på Nesøya …
Nesoddens lydlandskap
Nærheten til naturen er et privilegium som mange nesoddinger trekker fram og som vi må være takknemlige for. Til dette hører også velsignet god luft, og i tillegg: god lyd! Også på dette området er vi privilegert. Vi har få plagsomme støykilder sammenlignet med andre steder. Både som musikkforsker og privatperson har jeg lenge vært interessert i lydmiljøet eller lydlandskapet, og gjør jevnlig opptak for å samle og dokumentere opplevelser av lyd, fra både natur og kultur.
Nesoddens grunntone må være fjorden og dens lyder. Og her ved Oslofjorden: med et fjernt sus fra E18 i vest. Det aller beste er rolige helgemorgener. Grønnfinker og kråker i kappsang, mens en og annen bil er på vei til et eller annet. Etter hvert durer danskebåten og Kielferga innover fjorden. Med de rette vindforholdene kan man høre annonseringen ombord – om når taxfree stenger, og om hvor lenge det er igjen til båten legger til i Oslo.
Er skogen og fjorden hellig?
I de tre siste årene har jeg jobbet på et nordisk prosjekt om hellig lyd på spesielle steder i naturen (huler, fjellformasjoner mm). Gjennom dette har jeg blitt enda mer bevisst på lydlandskapet her på Nesodden. Jeg har funnet ut at jeg setter utrolig pris på stillheten som det er lett å oppsøke, og på årstidenes variasjoner. Er det noe hellig ved disse opplevelsene? Ja hvorfor ikke? Jeg er helt med på at hele naturen kan være hellig eller besjelet. Trær, dyr, fjell. Omsåsen, det nedlagte steinbruddet på Nordstrand. For den som er opptatt av merkelapper er dette kanskje en slags animisme (troen på at objekter i naturen har sjel)? Jeg er veldig langt unna å tro på magiske krystaller og speisa energier, men innser at jeg i grunnen passer godt inn i trosmangfoldet på Nesodden.
Uansett hva man tror eller ikke tror: Vi må ta vare på og utvikle det beste og det unike ved Nesodden. Det handler ikke bare om miljøet, men også møteplasser, mennesker og mangfold. Slik at også framtidige generasjoner kan oppleve å være like privilegerte som oss. «Stem på dem som lever her om hundre år», skrev Harald Sverdrup.
Gjermund Kolltveit
Musikkarkeolog og musiker