Det hele startet i begynnelsen av 1980-årene med busstur til Kongsberg skisenter. Det var Arild Sagmoen (Sagmoen Sport) som arrangerte dem.
Vi var en del slalåminteresserte foreldre som fulgte våre barn og ungdommer. Under bussturene ble det diskutert om det var mulig å lage en skibakke med heis på Nesodden. Brattbakken med sin beliggenhet pekte seg fort ut som en bra mulighet. Det ble startet et interimsstyre med følgende deltagere: Arild Sagmoen, Sverre Lien (butikksjef hos Sigmund Ruud Sport), Johan B. Foss (lege på Nesodden), Erik Lund, Roald Aase og Max Senn. Senere kom også en representant fra NIF i styret, Thore Hagberg. Max drev Max Design og ordnet skjerf som ble silketrykket med «NESODDEN ALPINSENTER». De solgte vi rundt på Nesodden. Det hendte flere ganger at døren ble slengt igjen med bemerkning om at sånn snobbesport støttet man ikke! Men vi fikk inn 30.000 kroner! Som var startkapitalen vi trengte.
Møter med kommunen
Firmaet Asplan as ble engasjert for planlegging av heis og heistraseen. Videre hadde vi flere møter med kommunen og ordfører Thor Eggen om en garanti på én million kroner. Det fikk vi. Vi søkte støtte fra staten (STUI) og fikk innvilget 125.000 kroner. Dermed var vi i gang med å organisere dugnad med barn, ungdom og foreldre og andre som var interesserte i slalåm. Etter hvert fikk vi også hjelp av ansatte i kommunen ved Helge Hansen og entreprenør Bjørn Askautrud. Det måtte hogges mange trær, og mye kratt måtte ryddes. Fjellknauser ble boret med håndkompressor og ble sprengt vekk både i heistraseen og i bakken.
Det fantes ingen farbar vei inn i bakken. For å støpe fundamenter til heis måtte vi bære sand og sement i ryggsekker fra innerst i gamle Skoklefallvei og inn i bakken! Først når Flaskebekktjernet var islagt, kunne man benytte denne veien inn. En gammel brakke som vi fikk gratis, ble tauet over isen og ombygd. Den fungerte som billettluke, kiosk, kasse, kontor og varmestue!
E-verket ved Åge Haugland sørget for en flott og rimelig flombelysning av bakken.
Åpning!
Så endelig: 29. januar 1984 ble Brattbakken offisielt åpnet av ordfører Thor Eggen. Vi solgte pølser, vafler, kaffe og solbergtoddy. Alt ble laget i stand hos Britt og Sverre Lien som bodde ved Flaskebekktjernet – og trukket inn til bakken.
Åpningsrennet med over 100 deltagere ble vunnet av en ung kar uten armer, som vant med flere sekunder. Det var Cato Zahl Pedersen, som ble bygdas store idrettsforbilde, og som senere vant flere gullmedaljer i OL og VM. Det ble også demonstrert en ny olympisk øvelse, kulekjøring ved Stine Lise Hattestad fra Drøbak. Også hun vant senere OL-gull i øvelsen.
Det var ideelle snøforhold dette året, og bakken holdt åpen til over påske. Det ble også arrangert kretsrenn i slalåm/storslalåm med guttedeltagere fra Siggerud som het Aamodt og Kjus. Året ble en kjempesuksess, på lørdager og søndager pleide det å være lang kø utover Flaskebekktjernet.
Daglig drift
Bakken skulle driftes i det daglige. Noen gutter som gikk på videregående skole, tok med seg slalåmskiene på skolen og skøytet til bakken etter skoletid. Så satt de i kassen, ordnet med bakken og holdt på til heisen stengte kl. 21.
Da skøytet de tilbake til Bergerbanen eller over tjernet der de ble hentet av foreldre.
Helt farefritt var det ikke i bakken. Trond Bjerke som var lærer på Alværn, var med klassen sin i bakken. Det var noe som skulle ordnes med heisen, og han klatret opp på hjulet. Sikkerhetsknappen var av, men en av elevene trykket på knappen så hjulet begynte å gå rundt, og Trond fikk begge beina inn i vaieren og ble dratt rundt og ned. Han ble skadet men heldigvis hadde han slalåmstøvler på seg, noe som forhindret alvorlige skader.
Snøkanoner
Styret bestemte seg for å investere overskuddet i snøkanoner neste vinter. Til høsten ble det støpt og bygget en egen brakke til kompressorer som ble kjøpt rimelig gjennom Ola Dronsett fra Atlas Copco. Det ble også kjøpt jernrør og lagd dobbel rørgate i hele bakken til snøkanoner ved rørlegger Jan Martens Meyer. Når isen var trygg på tjernet, ble kompressoren tauet inn i bakken. For å få vann i anlegget måtte vannpumpe senkes frostfritt et godt stykke ut i tjernet. Med motorsag ble det skåret en råk, og rør og pumpe ble senket under isen og fastmontert. Etter noen dager fløt alt opp igjen og frøs fast i isen.
Med lite snø og en kald vinter skulle snøkanoner være redningen. Men ukyndig håndtering av anlegget resulterte i ising, og jernrørene frøys og sprakk. Med to snøfattige vintre uten snøkanoner var det bare et tidsspørsmål når kommunen måtte overta gjelden, og da var det kroken på anlegget! Bakken ble lagt ned.
Men med nye brukere som drev med slopestyle og snowboard kom en ny generasjon brukere og nye foreldre på banen. Brattbakkens Venner ble startet i 2004. Med støtte fra kommunen har det blitt det fantastiske anlegget det er i dag, og som Nesodden kommune og foreldrene kan være stolte av.
Teksten er hentet fra Nesodden historielag årsskrift «Sopelimen» 2024 med tillatelse fra skribenten.
«Sopelimen» kan kjøpes i bokhandelen på Tangensenteret eller leses på www.nesodden-historielag.org