Midt i alt som er godt, erfarer vi også alt som er ondt. «Høsten er like sann som våren», skriver salmedikter Ingrid Melve. Og på ulike måter blir ondskapen sterke livserfaringer for oss, som preger livene våre.
Sammen med våre personlige erfaringer av det ondes tilstedeværelse, bærer vi også med oss nasjonale og globale erfaringer av det onde gjennom det siste året. Ut av mediebildet vokser det voldsomme inntrykk av urettferdighet, urett, krig, klimakrise, fattigdom og død – i så stort omfang at det kan være vanskelig å forholde seg til, fra vår lille avkrok i verden.
Det er en såret verden vi lever i, som roper etter liv, lys og håp. Til denne verden formidler kirkens julehøytid et budskap som kan utvide den virkeligheten vi erfarer.
Fra Lukas-evangeliet i Bibelens Nye testamente kan vi høre hver julaften: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren». (Luk. 2,10-11)
Til våre sår, til våre rop, til vår klage, til vår uro forteller disse versene at det finnes et budskap som kan fylle våre erfaringer med liv, lys og håp – og bli til glede for oss, midt i alt.
Budskapet er barnet. I barnet kommer Gud nær sin verden. Dermed forenes våre liv med Guds liv, og vår virkelighet utvider seg til å være noe mer enn bare det vi ser, det vi kan ta på eller det som kan kontrolleres gjennom vitenskap.
Kanskje kan dette også være sant om det livet vi lever, om vi åpner oss for den virkeligheten som her kommer mot oss, og lar det utvide vår livstolkning?
Barnet i krybben vokser. Og gjennom Jesu ord og handling vokser det fram et rike fullt av kjærlighet, fred og håp. En annerledes virkelighet med sin helt egen vitenskap: den siste skal bli den første, den som gir han får, å herske er å tjene, å dø er å leve. Når mennesker fikk erfare dette kan vi lese i Bibelens tekster at sårene ble leget, hjertene fant fred, mørket ble til lys, død ble til liv. En såret verden ble leget, en såret verden ble frelst. I relasjon til Jesus kunne mennesker allerede da erfare den virkeligheten som enda ikke var fullt ut realisert.
I den jødiske tradisjonen finnes det et uttrykk som lyder «Tikun Olam». Det betyr «å reparere verden», å salve, plastre og lege en verden full av sår.
Jesus reparerte verden med sin kjærlighet. Med sine ord plastret han, med sine gjerninger leget han og med sin død på korset salver han menneskers hjerter med tilgivelse og fred. Dette er den store gleden som kommer til oss hver jul; midt i våre sår, midt i all ondskap, er det også sant at Gud kom nær verden med sin kjærlighet og stadig helbreder en såret verden. Frykt ikke – ta imot!
I relasjon til og i inspirasjon fra barnets kjærlighet kan vi få lov til å være med å reparere verden. Med ordene våre kan vi få plastre, med hendene våre kan vi få lege, og med budskapet om Jesu tilgivelse og fred kan vi salve menneskers hjerter. På den måten blir Guds virkelighet, med sin helt egen vitenskap, stadig født inn i vår verden og menneskers hjerter.
Da frelses verden, da helbredes verden.
«Frelse dreier seg om det nære og konkrete livet. En frelser er en redningsmann i nøden, en hjelper som kommer i det rette øyeblikk. Det kan være en dommer som motstår bestikkelser og press og lar den fattige få sin rett mot alle odds. Det vitne som står opp for å tale der andre tvinges til taushet. Det er lederen som tar makten når folket er i ferd med å bukke under for fienden. Det er hjelpen som kommer når noen er i havsnød. Det er advokaten som hjelper den uskyldige ut av fengselet, et medmenneske som står der når en fange blir frigitt. Det er naboen som griper inn for å lette en tyngende gjeld, eller som deler sin mat når nøden blir stor. Det er den fremmede som med fare for sitt eget liv redder et voldsoffer. Det er gjestfriheten for flyktningen, jord til den eiendomsløse, helbredelse for den syke eller pleie for den sengeliggende. Frelse er når kretsen åpner seg for den utstøtte, når hånden rekkes til den som er i krise, når trøsten når inn til den utrøstelige, når ordene gir den foraktede verdigheten tilbake. Frelse er sannhetens ord som får et menneske til å innse sin skyld og gjøre noe med den. Det er tilgivelsens ord til et menneske som har forbrutt seg».
Disse vakre ordene om frelsens nære og konkret handlinger er skrevet av teologen og forfatteren Notto Thelle.
Med våre ord, hender og føtter får vi vandre ut i vår verden og fortelle «Frykt ikke!». Midt i alt vi erfarer er det også sant at det er født en stor glede inn i vår virkelighet, som kommer til oss med en kjærlighet som overgår all kunnskap. Kanskje kan også ette bli en nær og sann erfaring om vi tar imot ordene fra julens fortelling, og grunner på dem i våre hjerter?