Året var 1951. Min far, Trygve Bratteli, ville finne et sommersted nær Oslo der familien kunne være hele sommeren, og han kunne lett komme seg fram og tilbake fra jobb de dagene han ikke hadde ferie.
Han hadde også en annen baktanke med det. Far var «NN fange» under krigen, og han var døden nær da han ble hentet av De hvite bussene ved krigens slutt. Det ble sett på som et medisinsk mirakel at han overlevde. Etter krigen ledet han forsvarskommisjonen. For honoraret han fikk, ville han kjøpe et sommersted som mor Randi kunne selge for å greie seg videre hvis hun ble alene. Han trodde han ville dø tidlig. Slik gikk det ikke. Han var 74 år da han døde.
Sommerparadis på Oksval
Sommerboligen i Edvards vei 3 på Oksval ble vårt sommerparadis. Det var et to-etasjers hvitt hus med hel kjeller under. Det var tegnet av elever på arkitektlinja på Kunst- og håndverksskolen, og far som var bygningarbeider en stund som ung, ga det godkjent karakter. Gulvene var flate, ingen dører smalt i hverandre og veggene var i god stand. Det var et sommerhus og var ikke vinterisolert. Vi kalte det raskt Pippi Langstrømpe-huset.
Vi oppdaget etterhvert at det lå en krigshistorie i huset også. På stueveggen nede var det hengt opp et norsk flagg som dekket nesten hele veggen. Et tegn på at folk også måtte ha bodd i huset om vinteren. Kanskje folk på flukt. Et gjemmested. I veggene fant vi bokser med middagshermetikk. Huset var på en måte leiligheter i to etasjer, for det var kjøkken både oppe og nede.
Det må ha vært iskaldt å bo der om vinteren, selv om det var peis nede og vedovn oppe. Ikke var det innlagt vann, men det viste seg at vi hadde fått Nesoddens kanskje beste brønn. Den gikk aldri tom, og det hendte at naboer også kom for å hente vann i tørkesomre.
Og så var det utedo. Alt vi la etter oss i dobøtta, bar far ut til en komposthaug som ga utmerket jord til blomsterbedene. Det var aldri snakk om å legge inn vann og toalett. Det var ikke lett å få tillatelse til sånt til fritidsboliger.
Tre barn
Det var en svært stolt far som tok med seg hele familien på Nesoddbåten fra Oslo havn til Oksval brygge sommeren 1951. Bare 20 minutter omtrent fra Oslo. Med seg hadde han Randi og tre barn.
Ola var fire og et halvt år. Jeg var tre år. Marianne var nettopp født.
Vi kom til et sommerparadis som var i flittig bruk i flere år.
Sesongene våre på Oksval startet tidlig. Vi dro på helgetur tidlig om våren for å rake løv og gjøre alt klart for sommeren. Huset skulle rengjøres, og all bæsjen fra mus som overvintret på kjøkkenet og spiste såperester, skulle fjernes. Og musefeller settes opp. Så var vi klare!
God utsikt og deilig strand
Huset lå sånn til at vi hadde god utsikt til Oslo fra andre etasje. Dessuten tok det knappe fem minutter å løpe bakken ned til Oksval brygge og stranda. Der var også utsikten god. Men det var ikke den som opptok meg. Som seksåring tok jeg mine første svømmetak på den stranda – den vi kalte «nedoverstranda». Bror Ola hadde lært å svømme samme dag, og da ville jeg klare det også! Ola og jeg var så nær hverandre i alder at jeg nærmest så på ham som en tvillingbror.
«Tone kan» skal ha vært mitt slagord i oppveksten. En flåte lå der ute på dypet, og jeg trente og trente til jeg fikk motet til å klatre opp på den. Og hoppe ut i sjøen. En herlig befriende følelse – av mestring.
Jeg var på stranda ustanselig, og det var mange andre unger også. Mor ville nok helst at vi brukte svømmevester. Men vi kunne jo svømme! Kompromisset ble at jeg skulle ha svømmevest når mor ikke var med. Det fulgte jeg lydig opp til jeg ble stor nok til et «faren over» signal. Da hadde jeg allerede prøvd meg med dykkermaske under vann. Mor tok forresten morgenbad nesten hver dag før vi andre hadde fått gnidd søvnen ut av øynene.
Livet rundt brygga
Livet på og rundt Oksval brygge var i det hele tatt det store høydepunktet lenge. Om sommeren var kjøp av is ganske tilgjengelig, og jeg var nesten umettelig – og masete – på akkurat det. Men rett ved siden av stranda lå også butikken til Torvund. Der mor handlet. Skulle vi ha fersk fisk eller ferskt kjøtt bestilte vi, for det hadde han bare på enkelte dager. Det var vel for å sikre at varene ikke ble dårlige.
Torvund og hans kone kjente alle på Oksval, og de var svært behjelpelige når det trengtes. Far satt jo i regjeringen, men vi hadde ingen telefon i sommerhuset. Skjedde det noe ekstra viktig der inne på regjeringskontorene som far måtte vite om, ringte de til Torvund. Og han gikk raskt opp til far som ble med ned til butikken for å ringe tilbake. Når far hadde sommerferie (tre uker), ringte de veldig sjelden. «Jeg har vel rett til ferie jeg også,» som far sa. Det er rart å tenke på dette i dag hvor mobilene er med politikerne overalt, de er tilgjengelig alltid og de har sikkerhetsvakter rundt seg hele tida. Jeg er glad for at jeg vokste opp som «politikerbarn» uten sikkerhetsvakter rundt oss. For på Oksval hadde vi ungene stor frihet, mye lek og turer. Uten voksne blikk på oss hele tida.
Biologisk mangfold
Tomta var full av blåbær, stikkelsbær og moreller. Ekorn og pinnsvin. Vi spilte badminton og lekte gjemsel. Og Nesodden er kjent for sitt rike biologiske mangfold.
Da jeg jobbet i Miljøverndepartementets politiske ledelse en tid, oppdaget jeg at det var en del medarbeidere som bodde nettopp på Nesodden. Far har alltid vært opptatt av naturvern. Han opprettet det første Miljøverndepartementet i verden i 1972. Og på Nesodden tok han oss ofte med på tur inn i det biologiske mangfoldet. Lærte oss om trær og blomsterarter. Bær og ikke minst sopp. Han visste hva som kunne spises, og hva som ikke kunne spises. Hver sommer hadde vi mye sopp til middager. Jeg syntes det var kjempegodt. Vi lærte også å lage fløyter av trekvister.
«Oppoverstranda»
Vi hadde også andre turer. Blant annet til det vi kalte «oppoverstranda». Da gikk vi motsatt vei enn til «nedoverstranda». «Oppoverstranda» var en ikke en fullt så tilgjengelig strand. Og den var ikke stor. Det var mye stein, men også noen brygger beregnet på private båter. Vi med eiendommer hadde hver vår bit av stranda. Vår «bit» var en fjellknaus rett i sjøen. Far mente at strandsonen skulle være fri for alle og ikke noe «adgang forbudt», så det ble aldri aktuelt at vi skulle bygge en brygge på «vår bit». I det hele tatt var det fritt fram på «oppoverstranda» også. Bare vi holdt oss unna båter som lå der.
Det var der vi fisket krabber. De var ikke store og ble puttet opp i en bøtte med saltvann. Etter å ha studert dem en stund, og klappet dem på skjellet, slapp vi dem ut i sjøen igjen.
Turer til Hellvik
Vi gikk ofte turer til Hellvik, for der hadde noen slektninger hytte. På veien fram til Ursvik gikk vi gjennom «spøkelseskogen» der vi ungene hisset hverandre opp med tanke på alt det skumle vi kunne treffe på der. Et stykke inn på stien sto en stor, grå stein. Sannsynligheten for at spøkelset ville hoppe fram bak den steinen var stor, så vi løp hylende fordi. Og etterpå lo vi godt.
Hellviktangen ble et slags favorittsted da jeg ble eldre. Et nydelig sted, og det siste stedet sola blir borte på østsiden av Nesodden. Jeg tok i bruk de fine bademulighetene der. Lærte at det vakre huset hadde vært bakernes feriehjem. Etterhvert er det kommet en god restaurant og kunstgalleri der. En kulturperle på Nesodden.
Vakre båter
Båtene som fraktet oss til og fra Oksval var flotte, vakre båter og med god uteplass. Voksne kunne få seg en øl eller et glass portvin der, som kunne nytes på båtturen. Sammen med sigar eller røyk. Og selvsagt var det is til barna. En rute kalte vi «pappabåten». Den brakte fedre til jobb tidlig om morgenen, og tilbake til Nesodden etter jobbetid. Jeg løp alltid ned til brygga på Oksval når far kom fra jobb. Det hendte nok at jeg tok et spenstig hopp fra brygga ned i sjøen mens jeg ventet. Flere unger brukte brygga til å hoppe fra. Når far gikk i land fra «pappabåten», gikk vi hand i hand til sommerhuset mens jeg antakelig skravla mest.
Høsten
Når skolene åpnet igjen på høsten var det tid for helgeturer. Vi reiste til Oksval så ofte vi kunne, inntil vinteren la et kaldt teppe over sommerhuset.
Vi var ikke de eneste som dro på helgeturer om høsten. Når vi skulle ta båten tilbake til Oslo søndag ettermiddag, ja da kunne den være sterkt forsinket. Mens vi satt og ventet på Oksval brygge kunne vi ganske ofte høre nesoddbåten på vei fra Ursvik tute høyt et par ganger. Det betydde at båten var fullstappet, men de kom tilbake og hentet oss når de hadde satt av passasjerene i Oslo.
Ventetida førte til mye hyggelig prat blant folk. De hadde kaffe på termos, og det hendte de lagde et lite bål hvor vi ungene kunne steke pølser. Det var stort sett god stemning. Og vi ble hentet.
Tilhørighet
Dette er noen historier slik jeg husker dem. Jeg vil alltid føle en slags tilhørighet med Nesodden.
Jeg hadde også mine to barn med dit gjennom noen år. Da var det bilen min som fraktet oss dit. De likte å bade, og de trivdes på Oksval. Det hente at mormor og morfar var der samtidig. Morfar – min far – kjørte dem rundt i trillebåren. De prøve seg litt på barnesykler også. Mormor – min mor – var alltid til stede for dem. Stranda ble flittig brukt.
For flere år siden overtok min søster Marianne huset, og etablerte seg der. Hun bygde et atelier og jobbet der med sin kunst. Hun fikk vann inn etter hvert. Marianne bodde der i flere år inntil hun solgte. Jeg kjørte forbi en god stund etter det og så at de holdt på å rive hele huset. Da fikk jeg en klump i magen. Men et par år etter ble jeg kjørt fordi en gang til. Da sto et flunkende nytt to-etasjers hus som hadde flere likhetstrekk med det gamle der. Da ble jeg glad.
Det er blitt meg fortalt at det var en arkitekt som kjøpte det. Så han har kanskje holdt seg til linjene etter studentene fra arkitektlinja langt tilbake i tid.
Jeg har fortsatt venner som bor på Nesodden, og har hatt mange turer dit. Nesodden utvikles og forandres som alt annet, men i hodet mitt er det et hav av gode minner om et barn som kunne leke fritt uten fare for biler eller andre skumle ting. Så min hukommelse fra Nesodden inneholder knapt en regnværsdag.
Denne teksten er hentet fra Nesodden historielag årsskrift «Sopelimen 2024» med tillatelse fra skribenten. «Sopelimen» kan kjøpes i bokhandelen på Tangen-senteret eller leses på www.nesodden-historielag.org