«Vil du og Lars bli med Aud Jorunn og meg for å se på et prosjekt i Romania?» Slik spør Alf på telefonen midt i avslutningen av skoleåret.
Stemmen er kjent. Jeg har samarbeidet med Alf og Aud Jorunn Berggren gjennom valgfaget «Innsats for andre» og «Internasjonalt samarbeid» på Tangenåsen ungdomsskole.
Jeg fikk ha med elever først til Bulgaria med Aksjon Søppelberget, deretter til Romania i regi av Europa i Fokus, til Acasa barnesenter i Bucarest. Beboere deltok på Tangenfestivalen, en festival i regi av elevene på Tangenåsen ungdomsskole flere år på rad. Jeg fortaper meg i minner et øyeblikk, men bestemmelsen blir tatt.
Langhelgen 27.- 31. juni reiser vi. Hetebølgen slår mot oss da vi kommer ut av flyplassen. Prosjektet som vi skulle se på, har vært omtalt tidligere i Opptur, men nå er det et bestemt hus som er tilgjengelig.
Autistiske barn
Roxanna og Marius driver et arbeid sammen med et ungt par, Carmen og Mihai. De ønsker å utvide arbeidet til også å hjelpe autistiske barn. Det krever mer plass enn det de har nå. For at det skal fungere med de andre aktivitetene, trenger de et eget rom for dette arbeidet. De er også i kontakt med folk i England som vil lære dem opp. Alt ligger til rette, men som i så mye annet trengs det økonomisk hjelp.
I Romania er det lite arbeid for autistiske barn, forteller Roxanna. De får lite skolegang og plasseres på sykehjem når de er 18. Målet med deres nye prosjekt, er skolegang og utdanning.
Vi møter alle fire utenfor huset som tidligere har vært en klinikk. Vi møter Roxanna og Marius, et varmhjertet ektepar i 60-årene, smilende og imøtekommende. De er lette å snakke med og å bli venner med. Jeg blir alltid imponert over mennesker som står i samme arbeid over tid uten lønn. De lever på gaver og donasjoner, for at både eget liv og arbeidet skal fungere.
– Uten Europa i Fokus ville vi ikke ha vært her. Hver måned kommer samme sum med penger, sier Roxanna i en samtale senere.
Positivt førsteinntrykk
Europa i Fokus får penger blant annet fra Aksjon Søppelberget, der flesteparten er givere på Nesodden. Legen som vil selge huset, dukker opp etter hvert. Førsteinntrykket er meget positivt. Her er det ingen tvil om at stedet hadde egnet seg meget godt for både nytt og gammelt arbeid. Når en gjør et arbeid for bostedsløse og barn samtidig, er det helt klart at disse arbeidene må holdes adskilt. Vi har ingen problemer med å se at det trengs større plass når vi etterpå kommer til stedet de arbeider ut fra nå. Her må de rydde lokalene hver gang de ulike gruppene kommer. Uken er fylt opp for Roxanna og Marius.
Gjennom uka
Mandag er det fengselsbesøk i kvinnefengselet med to forskjellige grupper. Tirsdag og torsdag er det fengselsbesøk for menn. Onsdag kommer hjemløse til stedet og får et varmt måltid og muligheten til å vaske klær og dusje. Klær og sko deles ut etter behov. De går hjem til slutt med ulike artikler for hygiene. Torsdag er det «After School» (SFO) først for små barn, deretter for store barn. Rommet er utstyrt med lystavle og pc-er. Dette er engangsdoneringer fra menigheter i USA. Det er bare Europa i fokus/Aksjon Søppelberget som sender penger fast. Fredag er det igjen After School for større barn 9-14 år. Lørdag er det søndagsskole.
Søndag er det gudstjeneste for bostedsløse. Siste post på programmet er utdeling av varme pølser i brød til de bostedsløse utenfor jernbanen. Her møter jeg en mann som er over 90 år og som lever på gaten. Sosialsystemet er ikke som i Norge.
– Har dere aldri fri? spør vi.
– Jo, fredag kveld og søndag ettermiddag, har vi ofte fri, smiler Marius.
Gudstjeneste på søndag
Sola skinner og varmen er sterk den neste dagen også. Vi har leiebil og Alf er en god sjåfør. Vi finner adressen og er tilbake på stedet vi ble vist dagen før. Det er hage utenfor og vi treffer på bostedsløse som er klar for å feire gudstjeneste. De blir møtt med en kopp kaffe og smørbrød. Vi håndhilser og smiler. Det er ikke noe felles språk, men vi får kontakt likevel. Gudstjenesten blir oversatt for oss og vi bringer våre hilsener.
Jeg har tatt kontakt med lederen for Acasa barnesenter, Daniel Epure. Vi har hatt mange av beboerne boende hos oss når de har vært med på Tangenfestivalen. Vi får formidlet kontakt mellom Roxanna, Marius og Daniel, noe som kan være til hjelp i forhold til lokalene.
Husk å hilse til alle fra Tangenåsen, sier Daniel før vi forlater leiligheten hans.
– Jeg har fulgt valgfaget til Inger fra sidelinjen, sier Lars Thedin, men jeg har også erfaring fra bistandsarbeid gjennom svenske SIDA i Bangladesh og gjennom Redd Barna i Øst-Afrika. Arbeidet til Roxanna og Marius gjenspeiler en dedikasjon og et engasjement i det de holder på med som er tillitsvekkende. Fengselsbesøket gjorde sterkest inntrykk på meg, sier Lars.
I kvinnefengselet
Besøk i et kvinnefengsel i Romania er en omstendelig prosedyre. Venting, skanning, kroppsvisitasjon, detaljert søknad samt beslag av pass, kontanter og personlige eiendeler. Doble tre meter høye jerndører låses bak oss. Det føles som de også har beslaglagt friheten vår.
Gjennom forgården kommer vi inn i det sentrale fengselet. En stor plen med beplantninger omgitt av kaserner. Svære fargeglade blomsterdekorer på en vegg skiller seg ut.
Uniformerte voktere leder oss inn i en kaserne. Gjennom jerndører og en trapp opp kommer vi inn i en korridor med sovesaler, 14 på hvert rom. Vi ble vist inn i et rom med rundt 15 kvinner som sitter på stoler langs veggene. Midt i rommet står et bord dekket med asjetter, kaffekopper og kaker. Det er satt av plass til oss. To vegger i rommet er dekorert som veggen ute.
Kvinnene smiler mot oss og gir inntrykk av nysgjerrighet og åpenhet. Samtalene i rommet blir litt etter litt oversatt.
– Hvem har laget veggdekorasjonene? spør jeg. Det er flere utendørs.
En kvinne i tyveårene med blondt oppsatt hår svarer på klingende engelsk at det er henne. Hun forklarer at hun har fått med seg språket i samtaler med venner på Facebook og fortsetter med å tolke for oss.
Ettertanke og tålmodighet
I en avslappet fortrolig stemning tar Marius ordet. Han tar opp et tema som har gått igjen i samtalene. Er det noe de har mye av i fengslet så er det tid. Tiden kan de bruke til ettertanke og å lære seg tålmodighet, er kjernen i budskapet. Det treffer oss besøkende også, tenker vi.
Vårt møte med kvinnene i rommet oppleves som vi har fått ta del i et varmt inkluderende fellesskap. I naborommet har Roxanna og Marius innredet en stue der de innsatte får botrening når det nærmer seg utreise. Her vaskes og ryddes det, og en får oppleve å bo i en liten leilighet. En av kvinnene sier med stor glede at hun skal ut dagen etter. Roxanna, Marius og andre fortsetter arbeidet utenfor murene for de som ønsker det.
Jobber med både barn og voksne
– Mange lurer på hvorfor vi sprer arbeidet over så mye forskjellig, sier Roxanna. – Vi ser at det blir en negativ sirkel hvis vi ikke bryter den. Hvis vi bare jobber med barn, ender de opp som foreldrene, men når vi jobber med både barn og voksne, kan vi få løftet hele familier ut av fattigdommen de lever under.
Turen gjorde stort inntrykk på oss. Vi jobber videre med prosjektet. Blir det ikke dette lokalet, blir det et annet. Vi har stor tillit til Roxanna, Marius, Carmen og Mihai.
Til slutt vil Inger hilse til alle elevene fra Tangenåsen Ungdomsskole som har vært med til Bulgaria og Romania.